Alle Spike Jonze' filmer er «high concept»-byggverk. Denne, om en mann som (gjensidig) forelsker seg i et operativsystem med kunstig intelligens, er, som du skjønner, ikke noe unntak.
Det høres ut som en slitsomt «ironisk» konstruksjon, gjør det ikke? En «ellevill» hipsterkomedie? Jo. Forbered deg på overraskelser. «Her» nekter konsekvent å være den filmen man tror den kommer til å være. Til sist nekter den endog å være den filmen man er «programmert» til å ønske at den var, og blir med det et kunstverk som har verdi langt utover de to timene den varer.
Fremtiden den nyseparerte Theodore Twombly stabber ensom rundt i, føles så nær at det ville være galt å kalle «Her» for «science fiction». Verden omkring ham ser vel så ofte ut som 1970-tallet: Høye bukselinninger og uironiske mustasjer, teak og tweed, mye brunt, rødt, gult.
«Her» er nøye med å ikke utspille seg i en gitt tid, enten vi snakker om for-, nå- eller frem, av en god grunn: Den handler om noe som ikke forandrer seg med klokken, nemlig behovet for å bli sett, forstått og elsket.
Jonze' ærend er ikke å dosere moralistisk om «teknologiens farer» eller noe lignende banalt. Han viser en ømhet overfor den digitale isolasjonen folk befinner seg i, og faller aldri for fristelsen å gjøre seg festlig på bekostning av mannen som blir forelsket i et dataoperativsystem. Eller, for den saks skyld, operativsystemet som blir forelsket i en mann.
«Her» oppfyller lenge den klassiske «romantisk komedie»-dramaturgien: Noen finner hverandre. Ler og blir forelsket. De er flaue og klønete morgenen etter de har hatt sex for første gang. De går turer og går på tivoli. Forholdet modnes. «Her» er fulle av de øyeblikkene som utgjør en helt vanlig romanse, og Jonze sper på med «innklippsbilder» fra den fysiske verden (doggete ruter, røyk som siver opp fra kumlokk i gaten).
«Tosomhet» med en datamaskin er kanskje verken verre eller bedre enn tosomhet mellom mennesker, undrer Jonze. Det er ikke slik at Twombly ikke fikser «ekte» mennesker (han har et utmerket forhold til naboen sin, spilt av Amy Adams). Det er mer et spørsmål om at han er blitt brent av det ekte, og søker det trygt perfekte. En partner som ler av alle vitsene hans, mens hun rydder på harddisken. Og aldri har (kamera-)øyne for andre.
Til syvende og sist er det en melankolsk film om en rekke eksistensielle spørsmål. Om hvordan man lærer seg å la ting gå. Om å bli forlatt og forbigått. Om hvor vanskelig det er å leve, det være seg alene eller med andre, menneske eller maskin. Om at teknologi er fint og fjongt. Men at heller ikke den kan forklare oss hvem, eller hvorfor, vi er. Det som er vanskelig nå, blir ikke noe lettere i fremtiden.
«Her» er den mest filosofiske filmen jeg har sett på lenge. Den stiller tusen spørsmål, og gir deg mye å tygge og tenke på. Den krever å bli sett mer enn én gang, og mer enn fortjener det.
MORTEN STÅLE NILSEN