Legofilmen er et tettpakket eventyr med tilsvarende grad av action som i en hvilken som helst amerikansk film om superhelters kamp mot det onde. Bortsett fra det faktum at det her dreier seg om legobrikker i bevegelse, er det ikke pussig at filmen faktisk har en 7-årsgrense. Her er flust av råbarka hendelser. Men også mengder av humor, og spekket med oppfinnsomme detaljer.
Lego handler i seg selv om fantasi, om det å ta en brikke eller to eller tusen, sette dem sammen til byer, folk eller fantasiskapninger - for eventuelt å bruke dette universet i lek.
Det er det denne filmen gjør; den leker med brikkene, den gjør den minste brikke til en levende organisme som samlet sett skaper et fargesprakende ellevilt eventyr.
Selvfølgelig handler det også om å ha en god story. Det har skaperne av «Lego filmen». Riktignok tar det tid før den kommer skikkelig i gang, og som i actionfilmer flest, er det også her tendenser til overdrevne repetisjoner.
Men det meste er underholdende. Utgangspunktet er den tilsynelatende unnselige Emmet; en arbeider-brikke som vanligvis følger oppskriften til sjefen. At sistnevnte viser seg å være en despot som vil ødelegge kloden, vet hverken Emmet eller de fleste andre før senere.
Ved en ren tilfeldighet blir Emmet plukket opp av en handlekraftig jente som er overbevist om at arbeiderbrikken er den utvalgte som skal redde verden.
Dermed virvles han inn i et brorskap av virkelige og fiktive helteskikkelser; Abraham Lincoln, Batman, Superman, Robin Hood og Gandalf, for å nevne noen. Og ettersom Emmet havner i den ene livstruende situasjon etter den andre, får han bryne seg på sin egen evne til å ta raske og oppfinnsomme beslutninger.
Mot slutten av filmen dukker virkeligheten opp i form av to levende mennesker, en far og en sønn. Det er med på å sette det spenningsfylte lekende ved lego i perspektiv.
Det smøres litt tykt på hva moral angår. At legoindustrien vil gni seg på brikkene med denne filmen, er sikkert. Men som forrykende underholdning er filmen en herlig opplevelse.
BORGHILD MAALAND