«The Monuments Men» bygger på en virkelig hendelse: I andre verdenskrigs siste år opprettet de amerikanske styrkene en liten spesialavdeling som skulle forsøke å finne de titusenvis av kunstskatter og andre verdigjenstander tyskerne hadde regelrett stjålet fra private samlere, kirker, museer og andre offentlige samlinger under hele krigen.
Det var ikke selvsagt; akkurat der og da, mens Europa sto i brann og menneskeliv gikk tapt i et uhyrlig omfang, synes jakten på kunst å være sekundær.
Likevel: Krigen sto ikke bare om menneskeliv; det var en også sivilisasjonskamp, en kulturkamp, en kamp om historien. Og hvilke verdier formidler bedre sivilisasjon og kultur enn kunstneriske mesterverk?
«The Monuments Men» er en fin påminnelse om noen verdier som sto på spill og noen menn som virkelig så hva som sto på spill.
Den er spennende og vellaget og - altså - ikke så lite underholdende. Filmens problem er at Clooney - både i regissørstolen og i hovedrollen - ikke aldeles makter å finne balansen mellom dramaet og alvoret på den ene siden, og underholdningsaspektet på den andre.
Clooney har med seg en fin gjeng skuespillere; lenge er dette rett og slett en kompisfilm. Og en sidehistorie med Cate Blanchett som trassig og kjærlighetshungrende bibliotekar i Paris, blir nokså matt.
Tragedien og alvoret havner for mye i bakgrunnen, for lenge.
JON SELÅS