Ellie Goulding
Oslo Spektrum
Publikum: Cirka 7000
Aktuelt album: «Halcyon»
Strupen er skapt for indie-elektronika, men er fanget i en kropp som dedikerer seg til popfrieri. Det er ikke uten grunn at Oslo Spektrum nesten er fullsatt denne lørdagen.
Både The Knife og Roisin Murphy har dundret over anlegget mellom den 18 år gamle Chloe Howls oppvarming og kveldens hovedattraksjon. Det går ikke mange slag over klokken ni før et bakteppe av mørke skyer dukker opp. Lyn treffer bak scenen.
Hun kommer vandrende inn til lyden av gitar. Selvsagt elektrisk den også. Noe overrocka, og i det hun setter i gang med «Figure 8» blir man ikke like bergtatt som man burde. Dynamikken knuses litt av et band som ikke rettferdigjør den tåkete og tidvis hypnotiserende ånden i låtmaterialet - noe som går spesielt utover gjennombruddslåta «Starry Eyed». Tidvis er det som å høre på plata med bomullsdotter i ørene.
Vi er vant til at det er mye rom i Ellie Gouldings låter, men i konsertens første halvdel ligger mesteparten av rommet mellom høydepunktene. Hun plukker også opp trommestikkene litt for ofte og trommer løs på det som viser seg å være kveldens mest unødvendige scenedekor. Men det er samtidig ufattelig sjarmerende
at hun egentlig bare kan ett dansetrinn.
Det første stedet hun virkelig griper fatt er Madeon-samarbeidet «Stay Awake», og da spesielt i den rolige introen hvor følelsen i vokalen hennes får fritt spillerom. Det låter nydelig.
Og enda nydeligere blir det med en gang trommisen går over til de digitale trommene i det Goulding, både originalt og bedårende, covrer både «Climax» av Usher og Alt-Js «Tesselate». Der kommer hypnosen. Og det fortsetter å slå gnister under «Guns and Horses». Nesten utenomjordisk.
Balladehjørnet med «How long will I love you», «The Writer» og Elton Johns «Your Song» er effektiv stemmebrisking, med en dose hjerteskjærende øyeblikk. En sjelden suggerende og flott utgave «This Love (Will Be Your Downfall)» står som kveldens største overraskelse.
Ellie melder lite mellom låtene. «I really love this city» og «I'm terrible at talking» var det eneste verdt å legge merke til. Førstnevnte fordi hun aldri nevnte Oslo en eneste gang, og den siste som en søt unnskyldning.