David Crosbys fjerde soloalbum vakler mellom det banalt hyggelige og det mørkt magiske.
ALBUM: FOLKROCK
David Crosby
«Croz»
(Blue Castle/Warner)
«Det kommer vel til å selge 19 eksemplarer», uttalte David Crosby om sitt ferske album til bladet Rolling Stone nylig. «Jeg laget det til meg selv».
Ja, og bra. Men, mon det?
Hadde «Croz» kommet ut i 1977, hadde det stått hundre punkere og spyttet på det idet det landet i platebutikken. Hadde den kommet i 1984, 1990, 1995 eller 2003, hadde de fleste gjespet «voksenpop», og falt i dyp søvn.
Men «Croz» kommer i 2014. Rocksnobbvindene har for lengst begynt å blåse i David Crosbys retning igjen.
Langt flere enn 19 mennesker ønsker seg et David Crosby-album som tar opp den jazzy folkrockende tråden etter ikke bare de beste Crosby, Stills & Nash-platene, men kanskje enda mer soloalbumet «If I Could Only Remember My Name ...» (1971) og duoplaten «Graham Nash/David Crosby» (1972).
Er det noe slikt vi får på «Croz», Crosbys første soloalbum siden den kompromitterte, forsøksvis kommersielle «Thousand Roads» (1993)?
Ikke helt. Men vi kommer pirrende nærme.
«What's Broken» og «Time I Have» er den pekefingerhyttende hippie-egosentrikeren Crosby på sitt mest upoetisk didaktiske og uforpliktende softrockende. Sangene er OK de, og de færreste er imot fred og kjærlighet.
Men de blir ikke mer enn hyggelige.
Det er flere slike sanger på «Croz». Men fra og med kutt tre, «Holding On To Nothing», der Wynton Marsalis bidrar med blå trompet, begynner Crosby å dyppe tåen i den typen «tonedikt» som han først begynte å leke seg med i The Byrds på midten av sekstitallet.
De er mye mørkere nå, selv om stemmen hans fremdeles er frapperende engleaktig. Ikke har han glemt kunsten å arrangere korhamonier heller. De er ekstremt distinkte.
De nydelige akustiske gitarene i «The Clearing». Det fine refrenget i «Radio». Det dovne «Almost Cut My Hair»-groovet i «Slice Of Time». Den gripende sangen om tynnkledde prostituerte, iakttatt fra et hotellromvindu, i «If She Called». Poetiske «Morning Falling».
Disse sangene er ikke bare fine, men sterke. «Croz» inneholder nok slike øyeblikk til at den trygt kan anbefales til alle som bryr som om denne gamle hvalrossen og hans singulære talent.
Vi er minst 20.
BESTE LÅT: «If She Called»
MORTEN STÅLE NILSEN