Adskillig, skal det vise seg, etter man har humret seg gjennom Riksteaterets dramatisering av Vigdis Hjorths roman «Leve posthornet», som hun vant Kritikerprisen for i 2012.
Å stappe en roman inn i en teaterforestilling er umulig. Men Riksteateret forsøker iherdig, med en vital og morsom og sammensatt forestilling, der ord avløses av dans og mime og noe nær figurteater - samt en ustanselig beveget sentral kulisse bestående av vegger og dører og vinduer.
Ellinor (en uttrykkssterk Anne Ryg) er den sentrale figuren; Ellinor er kommunikasjonsrådgiver med problematisk kjærlighetsliv og orgasmesperre, ubefestet i eget liv og grunnende på det helt store spørsmål i livet. Som død og meningen med alt og sånn - om det bare kunne settes ord til!
Kommunikasjonsbyrået hennes får i oppdrag å omvende det politiske grunnfjellet i Arbeiderpartiet til å si nei til det famøse postdirektivet - og derigjennom vinner Ellinor smått om senn en smule livserkjennelse tilbake. Samt en maktpolitisk seier på vegne av mange, ikke minst landets postbud. Som beholder sine jobber. Og fortsetter å bringe de skrevne ord rundt om i alle landets hjørner.
Sublimt? Utvilsomt. Som teater, dog, noe tvilsomt underbygget her og der. Men likevel morsomt, tidvis klokt, godt observert og av og til hysterisk forklart. Sammenfatningen av det allerede omtalte Ap-landsmøtet i 2011og den påfølgende landsmøtefesten - sett fra langt bak bakerste benk - er rett og slett kostelig!
Riksteateret forærer landet akkurat dette i starten av grunnlovsjubileumsåret. Det er en gave til ettertanke. Og av og til helt relevant.
JON SELÅS