Det var standarsvitsen til min aller tidligste gymnasrektor, avsagt med all den humrende tørrhet bare en gammel latiner kunne oppdrive.
Vi har vært i Molde og sett Teatret Vårts oppsetting av «Hamlet». Og kan heretter hevde at på teater kan Hamlet bety alt. Åpenbart også fiskeboller, om det hadde vært nødvendig.
Det er det heldigvis ikke. Men når sant skal sies er det ikke mye annet som mangler.
For denne «Hamlet» er blitt et noe nær ubegripelig sammensurium av et stykke: Mye tysk aksjonsteater, ørlite shakespereansk klassisisme, en dæsj discomusical, tre minutter hjemmelaget porno, feministisk trapperamling, en avsluttende shoot-out vi ikke har sett maken til siden Clint Eastwoods tidlige filmtid, giftmord, slapstick, gode doser galskap, striptease, fektekamper, metateater der rollene går ut a rollene og skuespillerne slåss som seg selv. Men, altså: Hamlet, salige Shakespeares evige antihelt, i midten.
Har vi glemt noe? Sikkert. Mye!
For tror du ikke det hele til slutt makter å dreie seg om krigsnasjonen Norge, mens en mann (muligvis) fra Øst-Afrika med kalashnikov og solbriller leser fra Grunnloven?
Hamlet er denne gang kvinne. Valborg Frøysnes får brukt hele seg, ikke minst stemmen.
Så hva får vi se? Si det; jeg er ennå, i skrivende stund ikke helt sikker. Og blir nok heller ikke sikrere etter hvert.
Bortsett fra dette: I perioder er dette fascinerende, i perioder deles ubegripelig. Det går fra det dypeste alvor til den villeste humor - uten at jeg er 100 prosent overbevist om at all morskapen er tilsiktet. Skjønt jeg antar dét. Og stadig vekk blir man ledet ut i den ytterste tvilrådighet. Og det er i alle fall tilsiktet!
Stykkets ene, virkelige dødssynd er for øvrig at skal man få noe ut av hurlumheien, bør man vite mye om både Hamlet, Shakespeare og teaterhistorie. Og det blir elitisme i overkant, spør Du meg.
JON SELÅS