Dette er den første filmen i en serie basert på den danske krimkongen Jussi Adler Olsens bøker.
Det handler om visekriminalkommissær (ca. politiførstebetjent) Carl Mørck, som etter en dramatisk arrestasjon med tragisk utgang for kolleger, blir satt til papirarbeid i den nyetablerte Avdeling Q. Den skal primært henlegge gamle saker.
Men tro du ikke verdens staeste politimann finner varme spor??
Krimserier er definitivt in. I Norden er det særlig svenskene som har gått foran. Men vi i Norge er kommet godt etter. Og kanskje er danskene mesterne, etter «Forbrytelsen» og «Broen».
Det er TV-serier. Men det er nettopp sammensmeltingen av de to mediene, kino og TV, som kjennetegner sjangerens utvikling. Både produksjonsteknisk, dramaturgisk og billedmessig har de to mediene smeltet mer og mer sammen; det er knapt til å se forskjell på det som blir laget i «Nordic Noir» for tiden.
Som i denne filmen, «Kvinnen i buret». Det er hardbarket krim, håndholdte kameraer tett på handling og personer, mye kornet lys, mye personlig desperasjon.
Nikolaj Lie Kaas' Carl Mørck er en skadet sjel. Humørløs, personlig hjelpeløs, sorgtynget av flere årsaker. Men, altså: En utrolig effektiv og dyktig politimann. Som sidekick har han med svenske Fares Fares, som vi kjenner godt fra hans bror, regissøren Josef Fares, ofte muntert/tragiske sideblikk på det svenske samfunnet. Her, altså, av ørlite uforklarlige grunner som dansk politimann. Men helt logisk i sin personlige og temperamentsmessige utfylling av hovedpersonen.
Foto er lekkert, den dramatiske utvikling upåklagelig, musikken sitter som et skudd; dette er krimfortelling i den mest tenkelige effektive innpakninning; det holder i massevis til det store lerretet.
Det eneste som trekker noe ned, er når man lager kinokrim, venter vi litt mer, noe ekstra en tilleggsdimensjon også i selve plottet filmen dreier om.
Det får vi ikke.
JON SELÅS