Markus Zusaks bestselger «Boktyven» er blitt en film i såpeoperaens landskap, med sterke følelser, en del fine stemninger og godt spill.
Tiden og stedet er Tyskland rett før - og under - annen verdenskrig. Unge Liesel plasseres hos fosterforeldre; en varmhjertet og humanistisk «pappa» og en noe brysk, men godhjertet «mamma».
Der lærer hun å lese; men viktigere - hun tilegner seg et pasjonert forhold til litteratur, til de store og små fortellinger, til ordenes betydning. Hun tilraner seg ordenes betydning og tjuvlåner bøker hos borgermesterens kone. Hun suger til seg lærdom av jøden Max, som er i skjul i forsterfamiliens kjeller.
Det er en historie om hvordan litteratur, og all kunst puster liv i våre liv. Nazi-Tysklands terror blir en skarp kontrast til de humanistiske idéer. Fortellingen brettes ut, i overkant dvelende og velpolert.
Det ville vært enkelt å feie det hele unna som søtladen såpeopera, men skitt au; det er en oppriktighet i bunn som også er fascinerende. Duoen Rush og Watson er solide støttespillere som løfter filmen. Sophie Nélisse har en aura av nysgjerrighet, og i samspill med kameraten Rudy (Liersch) skapes fine detaljer av to barn som forsøker å skape seg ev human plattform i en grufull verden.
Over det hele hviler Døden - i form av fortellerstemmen. Det betoner det litterære anslaget, samtidig som det forsterker filmens melodramatiske anslag. Men et vellaget melodrama har også en verdi. «Boktyven» kan lokke fram tårer med sin appell til hjerte og smerte, men er for «pen» til å stikke helt i dybden.
BORGHILD MAALAND