TV-premiere
«På liv og død»
TVNorge mandag, tirsdag og onsdag klokken 20.30
(de neste tre episodene vises neste uke samme tid)
1. oktober sendte TVNorge og produksjonsselskapet ITV Studios ut over hundre TV-folk til sykehus, legekontor og akuttmottak over hele landet - for å følge alt som skjer i løpet av et døgn. De har kommet så tett på norsk helsevesen som det går an, og i løpet av 24 timer fulgte de fødsler, kompliserte operasjoner, gjenoppliving og møter med døden.
Seriens forteller (Nils Jørgen Kaalstad) spør i starten: «Hvis man kunne se alt det norske helsevesenet gjør på et døgn. Hva ville man tenke da?»
Min første tanke er: Dette er bare et helt vanlig døgn for norske helsemedarbeidere, dette er hverdagen deres - 365 døgn i året.
Min andre tanke er: Jeg må hjem og klemme på barna mine.
Min tredje tanke er: Hva driver jeg egentlig på med mens dette skjer hele tiden?
Sånn kan man jo ikke tenke, men det er lov å la seg vippe av pinnen av slik dokumentasjon. Dette er noe som ikke bare føles ekte, det er ekte - det er virkeligheten.
Det er selvsagt mye patos her, mye følelser, og noen vil kanskje spørre om det er greit å lage TV-underholdning av en mann som får hjertestans eller en prest som synger yndlingssalmen til en døende kreftpasient. Premature barn, nyfødte som må operere, en eldre mann som får ny hjerteklaff.
Men dette er mye mer enn underholdning. Det er journalistikk, det er dokumentarisk - og slik serien er bygget opp, havner TV-skaperne ned på den riktige siden.
Klippingen er rask, vi får flere ganger bare en serie klipp, ikke historien bak (mulig den kommer i senere program), og vi hopper mellom pasienter og caser. Det kan være litt forvirrende, men det fungerer bra å ikke dvele for lenge ved hvert case.
Vi får også fakta og god informasjon ved hvert tilfelle og sitter ikke igjen med noen spørsmål hverken om hjerteklaff- eller hornhinneoperasjon. Men nå vet vi at nye hjerteklaffer kommer fra enten kalv, ku eller hest - og at ny hornhinne kommer fra en avdød person.
Bakgrunnsmusikken er riktignok i moll, men den er nedpå - og den tar aldri overhånd. Den er også fraværende i øyeblikk der andre kanskje heller vil dratt til med musikken for å skape de riktige følelsene. Det føles godt at følelsene bare kommer helt av seg selv - uten føringer i noen av disse øyeblikkene.
For følelser blir det. Og det blir en del bilder som vil være sterk kost for mange, ja sikkert de fleste. Mager som sages opp og stiftes igjen. Nyrer som tas ut og settes inn. Det er sterkt. Men sånn er det.
TVNorge velger å vise serien tre dager på rad denne uken, og de siste tre episodene allerede neste uke. Dette fordi de vil at seeren skal få mer opplevelse av at alt dette faktisk skjedde i løpet av 24 timer. Men det kan kanskje bli vel krevende for TV-seeren med tre kvelder på rad.
Ideen om å filme alt i løpet av et døgn er genial - og det må ha vært en vanvittig jobb, for ikke å snakke om alt etterarbeidet. Men ikke så vanvittig som den jobben norske helsemedarbeidere har hver eneste dag og natt.
Av CAMILLA NORLI