Neppe.
For her står man, en smule forvirret, i en jublende hop midt i Den Nationale Scene, som gir stående applaus til «Reksten - firmaets mann». I to timer har byens institusjoner, hvori opptatt Festspillene, Bergens Tidende, Statsraad Lehmkuhl, Den Nationale Scene - og til sist hele byens selv med alle dens innbyggere, blitt hundset og ledd av og nådeløst utlevert.
Alt i regi av Nattmann - renholder og ekskrementfjerner.
Man ler og klapper og synes det har vært pokker til forestilling. Det eneste som mangler er om ordfører Trude Drevland skulle holde tale - og ha glemt å gå til frisøren først.
Byen er altså utlevert som et rottereir i nyere historie, byen som gir blaffen i alminnelig lov og rett og ryggsleikende beundrer mannen som for noen år tilsynelatende gav dem alt. Det er faktisk mer en forestilling om Bergen, enn om Reksten. Og det er et stygt syn. Men, det skal sies, det er et syn avlevert med stundevis grasiøs eleganse, perfid vidd, ganske så effektivt burleskt.
At Den Nationale Scene i det hele tatt nærmer seg med feilbarlige reder-halvguden, har utløst skrekkelige avisdebatter her vestpå. Han vekker stadig strid, det er fortsatt mange som holder ham for en nasjonal (les: bergensk) helligdom. Det må være en sak for sosialpsykologer. En del pikante særtrekk, som at teatersjef Agnete Haaland er gift med den i rekstentiden så forhatte «rederdødaren» Erling Borgen fra Dagsrevyen, ikke minst nevnt.
Nuvel. Hilmar'en selv opptrer aldri på scenen. Alt foregår i et Reksten-avhengig hjem, der far er Reksten-ingeniør, mor skuespiller på Den Nationale Scene, sønn rekstenansatt regnskapsmann, datter rekstenformidlet journalist i Bergen Tidende. Noe sånt
Det meste skjer natten før den dommen Reksten aldri fikk, skal avsies i Bergen byrett. Og slapsticken rister familien fra forhånelse til fortvilelse, fra håp til hån, fra fin whisky til rått drap. Alt mens Nattmannen styrer maskespillet med elevert faenskap.
National scene? Ikke denne gang. Det er for det meste en giftig lokalrevy, periodevis treffsikker og flott, i andre perioder aldeles på villstrå. Som, for eksempel, når den arme, homofile onkel Leif skal gestalte sosialt utenforskap par excellence.
Men, altså, aller mest ubegripelig er disse bergenserne, som står til knehøyde i egen dritt og gir stående ovasjoner over egen nyere historie.
Kveldens underligste (skatte)paradis!
JON SELÅS