Denne boken går inn i detaljer om hvordan en liten vennegjeng fra Østerdalen brøt opp på 1930-tallet og dro til sjøs. De var inspirert av andre unggutter i bygdene omkring til å mønstre på. Når de kom hjemom fortalte de alle historiene sine om verden der ute, jentene, opplevelsene om bord og under land.
Mange verdifulle trekk
Grunnen til at de kom seg ut var nok at skogeier Haakon Onstad (en av to brødre bak rederiet Niels Onstad) var mellomleddet og gjorde det mulig å skaffe hyre. Det gjorde at guttene havnet på samme skip og kunne seile sammen i ulike perioder.
Boken har mange verdifulle trekk, fordi Sæther følger om lag 20 karer på kloss hold. De kom fra Rendalen og området i nærheten og ble sjøfolk. Han har gjort en rekke intervjuer og har fått tilgang til mye flott kilde- og bildemateriale som gjengis i boken. Det er private notater og loggbøker, brev, postkort. Leseren blir godt kjent med karene, det er bokens styrke.
Fortjent en bedre tittel
Synd at Vegard Sæther har følt seg forpliktet til å fortelle «alt» om sjøkrigen i årene 1939-1945. I 39 kapitler spres små glimt fra «alle» fronter. Det hadde holdt å følge karene, de spenner bredt nok, i krig på land og til sjøs.
Stoffet hadde fortjent en bedre tittel enn den generelle «Krigsseilere», men skal vi gjette at det ble vanskelig å bruke «Skogsmatroser», et år etter at Jon Michelet startet sin romanserie. Men ingen har tidligere, som Vegard Sæther, gitt en samlet fremstilling av virkelighetens skogsmatroser.
GURI HJELTNES