ALBUM: ROCK
Bruce Springsteen
«High Hopes»
(Columbia/Sony)
Bruce Springsteens modus operandi har vært å sikte mot «mesterverk». Albumene hans er romaner snarere enn noveller, presentert som nye kapitler i en pågående «samtale», som oftest med en helhetlig tematikk.
«High Hopes» er en anomali: 12 løse tråder litt herfra og derfra; noen av dem allerede velkjente, ikke minst fra de fremdeles fabelaktige konsertene hans.
Sluttresultatet er både frustrerende ujevnt og forfriskende annerledes.
Mange vil ha stiftet bekjentskap med tittelkuttet, skrevet av «norske» Tim Scott McConnell. Den gamle The Havalinas-låten er sendt gjennom et passe svingende New Orleans-arrangement. OK, men ikke stort.
«Harry's Place» - sløy bluesrock - skal være en «outtake» fra perioden rundt «The Rising» (2002). Den ville, med sin lumre tekst om lyssky gangsterkarakterer, skilt seg veldig ut på dét høytidelige albumet.
«American Skin (41 Shots)» var i sin tid en dagsaktuell protestvise om drapet på Amadou Diallo. Låten har alltid føltes i tyngste laget. Ikke minst her, med sine over syv minutter og overivrige korarrangement.
«Just Like Fire Would», signert australske The Saints, kunne, med sine ringlende gitarer, galopperende piano og Hammond-orgel, vært skrevet eksplisitt for Bruce. Han gjør ikke skam på den.
«Down In The Hole» - også fra «The Rising»-æraen - er atmosfærisk folkrock med keltisk klang og et spøkelsesaktig barnekor, om å rydde opp på et katastrofeområde.
«Heaven's Wall» er albumets svakeste, et uferdig «gospelinnslag». «Frankie Fell In Love» er dets muntrasjonsråd, en klassisk Asbury Park-partylåt som høres ut som om den stammer fra det tidlige 1980-tallet.
«This Is Your Sword» er mer folkrock. Ganske typisk. «Hunter Of Invisible Game» er albumets nest beste låt, en grasiøst vuggende ballade som sender tankene i retning «Valentine's Day» (1987).
«The Ghost Of Tom Joad», opprinnelig fra det semi-akustiske albumet med samme navn (1995), er blåst opp til en ganske slitsom rocklåt, komplett med en oppmerksomhetssyk stuntgitarsolo ved Tom Morello - Rage Against The Machine-gitaristen og Little Steven-vikaren som synes å ha vært en slags muse for dette albumet (han spiller på åtte av sangene).
«The Wall», melodisk ganske lik «Galveston Bay» (1995), er en rørende hyllest til en kumpan fra ungdomstiden som aldri kom tilbake fra Vietnam-krigen.
Til sist, og suverent best: En studioinnspilling av «Dream Baby Dream», som Springsteen overveldet med under soloturneen i 2005. Bruce gjenskaper Suicides minimalistiske, urovekkende synthtrudelutt til en blanding av en hymne og en vuggesang for voksne.
Du trodde kanskje at du aldri ville få gåsehud av en Bruce Springsteen-studioinnspilling igjen?
Prøv denne. Den er vidunderlig.
MORTEN STÅLE NILSEN