Fortalt som stumfilm (Alfonso de Vilallongas orkestermusikk, ispedd flamenco-innslag, er magnifikk), i ekspresjonistisk sort-hvitt. Hvert eneste bilde, hver eneste utsnitt, kunne vært rammet inn og hengt opp som et smellvakkert kunstfotografi på veggen.
Historien er lett gjenkjennelig, men gitt ny lokal farge. Snøhvit er her datteren av Spanias mest elskede tyrefekter, som blir lammet i en ulykke i arenaen. Snøhvits mor dør i barsel, og tyrefekterens sykepleier - den onde stemoren - ser sitt snitt til å sikre seg den holdne helten. De syv dvergene kommer relativt sent inn i den ulykkelige jentas liv. Så bestemmer hun seg for å bli tyrefekter, hun også.
«Blancanieves» er for skummel, sørgelig, surrealistisk og - vel, stum og sort-hvit - for barn. Det er en kunstfilm for voksne og kunstinteresserte unge voksne.
Den er, i større grad enn «The Artist» (2011), en sjeldent gjennomført påminnelse om den kraften i sorte skygger, borende lys, fantasirik scenografi og ualminnelige fotografivinkler (de gamle mesterne Carl Theodor Dreyer og F.W. Murnau takkes i rulleteksten).
Bravo!
MORTEN STÅLE NILSEN