Matthew Morgan (Michael Caine) er en pensjonert filosofiprofessor i frivillig eksil i Paris med sin elskede kone gjennom et langt liv. Når hun dør, faller livet hans fullstendig fra hverandre.
Det vil si: Etter tre forferdelige år treffer han den unge, franske danselæreren Pauline (Clémense Poésy) tilfeldigvis på en buss. Og i et av disse livets pussige, avgjørende små øyeblikk, vet de begge to at dette handler om noe mer: En slags tilhørighet, kanskje; noen vesentlige hull i livet å fylle; lengsel etter en fremtid.
Man vet ikke helt. Det er 50 års aldersforskjell, så noen egentlig forelskelse kan man ikke snakke om - skjønt: Hvem vet?
I alle fall blir deres vennskap viktig for dem. Selvfølgelig blir det også komplisert for alle andre. Men det gir de, sånn sett, en god dag i. Inntil en dag Matthew gir etter for nedtrykketheten, og hans voksne barn kommer ilende til fra USA.
Dermed blir det også en film om generasjonsmotsetninger.
Og dette er filmens store problem: Det er egentlig to filmer: En om et ukonvensjonelt vennskap/forhold, som på spennende vis ikke er helt lett å finne ut av. Og i tillegg en film om fedre og barns synder mot hverandre - og eventuelle muligheter til likevel å finne ut noe verdifullt.
Sammensmeltingen av de to temaene blir dessverre ikke aldeles sømløs.
Men det man uansett kan glede seg over, er strålende skuespillere i en sammensatt, vakkert og nokså utfordrende følelsesdans, der trinnene synes opplagte, men aldri blir helt som man venter.
Det finnes varme, desperasjon, sorg og glede i denne filmen, i formater man nokså sjelden opplever.
JON SELÅS