Referansene til litteraturen, kunsten og filmens verden står nærmest i kø i dette møtet med dekadensens runddans. En slags moderne beretning om Romerrikets forfall, der den ene festorgien avløser den andre for å døyve den grandiose tomheten og de tykke livsløgnene som holdes kunstig i live av pretensiøse sjeler.
Hovedpersonen i dette selskapslivet er den 65 år gamle forfatteren Jep som har skrevet en roman for mange år siden, og som lever på ringvirkningene av sin kjendisstatus.
Omgangskretsen består blant annet av folk som anser seg selv som kunstnere, men som har det meste i kjeften. Enkelte er med i egenskap av sin rikdom, noen i egenskap av svunnen status. Med vakre bilder, et lekkert stilistisk grep og fine detaljer karikeres dette persongalleri med nennsom brodd.
Stadig konfronterer regissøren oss med kontrastene. Under et stort selskap må huset datter, om enn noe motvillig, kaste maling på et stort hvitt lerret for så å kline det utover til festdeltagernes alvorlige bivånelse.
Samtidig rusler forfatter Jep og hans venninne i korridorene til et par prinsesser uten penger, men med de vakreste antikke kunstskatter rundt seg. Jeps velstående nabo viser seg å være forbryter. Religiøst hykleri unngår heller ikke regissørens observasjoner.
Eksemplene er mange og fargerikt sammenflettet; som et vakkert maleri med operaens libretto. Det prates mye i filmen. Dette brokete galleri av personer forsøker å slå hverandre i støvlene med ironiske betraktninger over seg selv eller hverandre. Flere av dem har for lengst passert grensen for å bli såret. Likevel ligger det en kime til at ett eller annet sted finnes det noe som er skjønnhet, noe som har en verdi i seg selv; sårbart presentert gjennom strippersken Ramona.
I perioder er denne ekstravagante skildring noe repeterende, men den forfører med sitt intellektuelle blikk der det også er rom for lidenskap.
BORGHILD MAALAND