Hun sier hun er arkitekt og scenograf, men benytter stort sett tiden til å drikke Grand Marnier, tjatre med venninner og snakke i mobiltelefonen. Når Barbu havner i trøbbel - han kjører på og dreper et barn i en bilulykke - griper hun begjærlig muligheten til å involvere seg mer i sønnens liv. Enda Barbu selv bare ønsker henne vekk.
Gullbjørnvinneren «Mor og sønn» er rå i formen som en John Cassavetes-film. Det er som om noen bare har slått på et kamera, siktet og dokumentert det som skjer. Cornelia, strålende spilt av Gherghiu, kunne vært en Gena Rowlands-karakter. Litt harry og litt hysterisk, opptatt av overflate og minkpelser. Det skal imidlertid vise seg at hun har en brann i magen.
Innledningsvis tror man at «Mor og sønn» er en politisk film, om et korrupt rumensk justisvesen. Men det er primært en studie av det freudianske båndet mellom mor og sønn, og hvordan moren fremdeles spiller en essensiell rolle i sønnens liv. Han viser seg nemlig å være en pudding.
«Mor og sønn» er ikke lett å se. Det er en opprivende, ubehagelig film om «re-infantiliseringen» av det som skal være en voksen mann, mot et bakteppe av sosiale forskjeller. Men den er verdt bryet. Spesielt to scener - Cornelias samtale med Barbus kjæreste og en lang, sammenhengende avslutningssekvens - byr på fremragende skuespill.
MORTEN STÅLE NILSEN