KONSERT: Elton John
STED: Oslo Spektrum
PUBLIKUM: ca. 8000 (fullt)
AKTUELT ALBUM: «The Diving Board»
TERNINGKAST: 5
Etter den pompøse overturen med «Funeral For A Friend/Love Lies Bleeding» slår Elton ertende an den umiskjennelige akkorden som åpner «Bennie And The Jets».
Det er en sånn kveld: Hit etter hit etter hit.
Om du er en av dem som synes at balladeavdelingen med «Sorry Seems To Be The Hardest Word» og «Believe» blir i traurigste laget - vel, da er det en «I'm Still Standing» eller en «Philadelphia Freedom» eller en «Goodbye Yellow Brick Road» like rundt hjørnet.
Sistnevnte er den eneste sangen hvor man kan merke at artisten er noe eldre: Han prøver seg ikke lenger på semi-falsetten i refrenget.
John er på ingen måte et sjeldent syn i Norge. Han renner nesten ned dørene her. Kommer alene, med band eller med «Las Vegas-konseptet «Red Piano»». Han er tilsynelatende alltid på turné. (Han kommer nokså rett fra Russland, der han benyttet anledningen til å si hva han mener om landets nye lover mot «homofil propaganda»).
Men jeg tror ikke jeg har sett ham lykkeligere og mer avslappet enn i kveld. Han koser seg fælt bak flygelet, som har en skarp, klar tone. Spiler massive mengder rullende boogie woogie, også i sanger der boogie woogie egentlig ikke har noe å gjøre («Levon», «Don't Let The Sun Og Down On Me»).
Han reiser seg fra krakken og lar seg applaudere av publikum mellom hver eneste sang. Stuttvokst, tjukk og god. Peker på oss og hytter med armene, som om han har begått en idrettsprestasjon. Når pianoklyngene er på sitt mest intense hender det at han snur seg mot salen, med munnen åpen, som for å si: «Hører dere dette, eller?».
To ganger peller han seg i nesa. Det blir kringkastet i «close-up» via videoskjermene på hver sin side av scenen.
Han er blant gamle og nye venner. De fire kvinnelige korsangerne teller blant andre Rose Stone fra Sly & The Family Stone. Oppvarmerne hans, de kroatiske puddingene i 2Cellos («er de ikke søte», klukker Elton), bidrar også. Gitaristen Davey Johnston har spilt med The Elt siden tidenes morgen. Likeså trommeslageren Nigel Olsson. Sistnevnte spiller herlig gubbete.
«Candle In The Wind» og «Tiny Dancer» er begge nydelige. John synger dem med sjel og omtenksomhet, uten den oppjagetheten og de skjødesløse fraseringene han tyr til når han tror han har dårlig tid. Han spiller «The One» helt alene, og dedikerer nye «Oceans Away» til de falne fra Første verdenskrig.
Apropos «nye» - det er ikke mange av dem. Elton er en entertainer, og realistisk nok til å vite at folk primært vil ha de gamle. Men han introduserer «Hey Ahab» som en «sang jeg skrev sammen med min helt og mitt idol, Leon Russell», og den glir forbausende fint inn i klassikerparaden.
En opp-boogiet «Sad Songs» får et takknemlig, entusiastisk publikum opp på beina. Det briljante gitarriffet i «The Bitch Is Back» inspirerer artisten til å krabbe opp på flygelet.
Han håndhilser på de foran scenen, og signerer en stor haug programmer. Raust. Under det første ekstranummeret, «Your Song», er det et par som danser stilledans på gulvet. Flott å se.
«Jo eldre jeg blir, jo mer elsker jeg dette», sier Elton på ett tidspunkt.
Det ser jammen sånn ut.
MORTEN STÅLE NILSEN