Plateanmeldelse: Beyoncé - «Beyoncé»

Det har vært like enkelt å beundre Beyoncé Knowles for hennes enorme stemmeprakt som det har vært å gulpe av hennes megalomaniske selvdyrkelse.

På tross av et par genuint skjøre øyeblikk i karrieren, har det vært vanskelig å relatere seg til hva enn det er som befinner seg under huden hennes.

Men hun og teamet hennes vet godt hvordan de skal ta internettet på sengen.

Med få forvarsler, og uten utgivelsesdato eller promo, har hun sluppet sin femte plate. Og den plutselige utgivelsen er langt fra den eneste overraskelsen.

Pakken er en overveldende audiovisuell opplevelse. 14 låter og musikkvideo til hver av dem, regissert av blant andre Jonas Åkerlund, Hype Williams og Jake Nava.

«Perfection is a disease of a nation» synger hun i et slags angrep på vestlig skjønnhetshysteri i «Pretty Hurts» - hvor Beyoncé vokser vekk barten sin i videoen.

Har strevet etter å fremstå overmenneskelig fått en brist?

Takk og lov, for den tidligere overprektige fruen har for alvor funnet sin indre freak. Hun både blottlegger seg og reiser seg med en mindre påtatt styrke på «Beyoncé» - hennes mest intime, seksuelle og trolig beste plate hittil.

Hun legger ut om usikkerhet, men har samtidig sjelden vært så dristig som nå.

«I get filthy when that liqour gets into me». «Keep me coming, keep me going, keep me humming keep me moaning». «Can you lick my skittles, that's the sweetest in the middle».

Høres ut som noe Rihanna, Gaga eller Britney kunne ha sunget. Men Beyoncé gjør det med en modenhet og klasse som dytter de nevnte damene av bordet.

Og heldigvis holder hun tilbake på brisking med stemmebåndet, og nyanserer mellom sang- og sengestemmen, som i den overlegne Prince-flørten «No Angel», platens mest sensuelle spor.

Og B vet å holde det ekte - videoen er en slags hjembyhyllest gjestet av Houston-legender som Bun B, Willie D, Slim Thug, Paul Wall og Scarface.

Dette er også Beyoncés dristigste plate hva produksjon angår. Hun eksperiementerer med sex og elektronikk som 2013-varianten av «Erotica»-Madonna, som på «Haunted».

Hovedansvaret er gitt til den gåtefulle nykommeren Boots, som leverer en deilig tekstur av PBR&B og elektronisk trap-bass, spesielt på «Partition» og nevnte «No Angel».

Beyoncé glitrer over Timbaland-beats på «Blow» og D'Angelo-hyllesten «Rocket», hvor sistnevnte kanskje er hennes beste soulballade siden «Me, Myself & I», tett etterfulgt av den nakne duetten «Superpowers» med Frank Ocean.

Beyoncé sjonglerer sårbarhet og råskap ingen av konkurrentene hennes fikser like troverdig.

Såpass troverdig at jeg begynner å lure på om selvdyrkelsen hennes er berettiget.

BESTE LÅT: «No Angel»