Det mangler ikke på energi i Peter Jacksons film nummer to i trilogien «Hobbiten». Dette fungerer langt utover «mellomfilm»-begrepet. Faktisk synes jeg denne er bedre enn den første.
Filmen har en uanstrengt flyt; handlingen er tettere, historien har mørkere undertoner og de personlige relasjoner tilspisses. Jackson sparer ikke på godbitene, han kjører med gassen i bånn, uavbrutt. Rundt 2 timer og 40 minutter med full trøkk er på grensen til det utmattende.
Men skal en først bli «utmattet» i en kinosal, så gjerne i lag med Jacksons kreative univers der det lades opp til bataljer mellom det gode og det ondes tjeneste. For i hele denne fortellingen er det i vesentlig grad det det dreier seg om; kampen mellom destruktive, mørke krefter og den livgivende positive kraften. Selv om det ikke er så synlig som i «Ringenes herre» (dvergene har ikke alltid en overbevisende heroisk attitude), så er det aldri tvil om hvem den endelige kampen skal stå mellom.
En kort oppsummering: Gandalv, Bilbo og tretten dverger - med Thorin Eikenskjold i spissen - er på vei til Ensomfjellet for å gjenerobre dvergenes kongedømme. Fjellet skjuler store fristende rikdommer som voktes av dragen Smaug.
Når denne filmen starter, har våre venner så vidt overlevd fæle farer på sin vei gjennom Midgard. Et aldri så lite pusterom får de hos hamskifteren Beorn, myndig spilt av Mikael Persbrandt, før nye nær-døden opplevelser står i kø.
Megastore edderkopper, orker, og ulver er parat for litt dvergkjøtt til middag. Selv alver og mennesker byr det lille følget på motstand i blant.
Martin Freeman fortsetter å overbevise som hobbiten Bilbo. Med Gollums ring vel forvart i lommen, er han en smule tryggere i møte med de utallige farer. Freeman er med å tilføre filmen glimt av humør, samtidig som han vokser med den voldsomme oppgaven som er pålagt ham. Om hensiktene til sjefsdvergen Thorin er utelukkende hederlige, gjenspeiles i Armitage' nyanserte spill.
«Smaugs ødemark» er en opptakt til den store finalen, som først kommer på kino om et års tid. Man kan trygt si at Tolkiens Hobbit-eventyr er godt melket. Men som transportetappe har denne filmen få dødpunkter.
3D-opplevelsen får den eventyrlige reisen til å bli luftig svingende. Det lukter svidd når Smaug får teften av Bilbo og dvergene og spyr ut en flammende irritasjon som får fjellet til å drønne. Så gjenstår det å se hvordan dverger, alver og mennesker skal forhindre dragens gledesdrepende budskap; Ild og død!
BORGHILD MAALAND