Dokumentarroman
350 sider
Kr. 379
Cappelen Damm
Selvfølgelig er det både pirrende og fristende for en så dreven journalist og forfatter som Vetle Lid Larssen å lage bok ut av fortellingen om de to norske sjømennene Christian Børs og Niels Moss.
De ble begge tatt til fange av algeriere i 1769. Siden måtte de henslepe nærmere tre år i fangenskap i Alger, om enn under ganske ulike forhold.
Niels Moss slavet med tungt kroppsarbeid, mens Christian Børs fikk den privilegerte stillingen som kaffesjenk for den lokale lederen, deyen.
Lid Larssen baserer boken på dagboksnotater, gamle historieverk og moderne forskning, og resultatet er for en stor del svært vellykket. Det er blitt en god story, en spennende historie om datidens verden, om fremmede skikker og truende seder.
Særlig engasjerende er skildringen av den katastrofalt mislykkede flåteaksjonen mot Alger, utsendt fra kongeriket Danmark-Norge.
Det kommer nesten som et antiklimaks når de to hvite slavene likevel opplever å bli satt fri to år senere, ved hjelp av diplomatisk smiger og et nærmest endeløst gavedryss.
Forfatteren blander friskt fakta og fiksjon, noe som i og for seg er helt i tråd med den rådende trend innenfor denne typen litteratur.
Som den selvbevisste mannen han er, setter Vetle Lid Larssen sin egen person ofte og gjerne i sentrum av handlingen. Også det er som forventet, og det fungerer helt greit så lenge vi har med en så velskrivende forfatter å gjøre.
Men både Lid Larssen og forlaget skulle tatt seg tid til noen ekstra korrekturrunder. Blant annet skifter den danske sjøoffiseren Frederik Christian Kaas navn flere ganger underveis i boken. Både til Christian Frederik Kaas, og til Fredrik Christian Kaas, før han mot slutten igjen lyder sitt egentlige navn.
En liten ting kanskje, men fakta bør være korrekt. Selv om det kalles dokumentarroman.
SINDRE HOVDENAKK