Dernest er den en sterkt engasjerende, meget velspilt og omfattende drama om AIDS, homofili, offentlig og privat moral og etikk og hvordan et helt samfunn reagerte på «det umulige»; det som ikke skal hende. Men som hendte.
For på -80-tallet «hendte» AIDS. Og den rammet kanskje først og fremst homofile menn. Man visste lite, hadde få eller ingen mottrekk. Ellers friske unge mennesker ble syke og døde i løpet av kort tid. Og det var en grufull, nedverdigende og uhyggelig måte å dø på.
Glemsel
De senere årene har medisinen gjort enorme fremskritt; mange HIV-smittede kan i våre dager leve videre og lenge tilsynelatende nokså uberørt. Et moderne og «vellykket» samfunn setter pris på slikt; vår korte kollektive hukommelse er selektiv og gjemmer gjerne bort det verste og vanskeligste.
Å se «Tørk aldri tårer¿» er et smertefullt gjensyn med realiteter i vår aller nærmeste historie. AIDS-epidemien rammet hardt og brutalt midt inne i en brytningstid: -80-tallets dyrking av individets frihet var godt i gang. Homofiles rett til selvhevdelse hadde så vidt begynt å bli en selvfølge. Ikke alle steder, riktignok. Rasmus og Benjamin er to unge gutter som finner til Stockholms fristeder fra de hjemlige miljøene der deres egen seksualitet var umulig.
Kjærlighet
Egentlig er de så heldige som unge mennesker bør være: De kan prøve ut sin seksualitet hos sin store kjærlighet.
Men selvfølgelig blir det ikke lett. Familie, religion, venner - ikke alle aksepterer homofili, mildt sagt. Lettere blir det ikke at deler av det homofile miljøet levde promiskuøst; mange partnere over kort tid - i en epoke da intet miljø overhode hadde forstått hvordan man skulle beskytte seg eller ta ansvar overhode. Altså: AIDS ble homsenes egen «skyld» i resonnementer til alt fra politiske moralister til religiøse endetidstolkere.
Gripende
«Tørk aldri tårer¿» er et gripende dokument om sterk kjærlighet og enda sterkere smerte. Den belyser sterkt både private og offentlige holdninger i vår nære fortid. Og den er en vakker og grusom påminnelse om livets uendelige skjørhet.
JON SELÅS