Faktum er at både Stallone og Schwarzenegger så smått nærmer seg 70. I 40 år har de vært actionikoner, og som sådanne utsatt for adskillig både tilbedelse og utdriting. I rikelige mengder.
De har jobbet sammen før. Og gjør det altså igjen i denne fengselsthrilleren med anlegg i seg til en smule USA-kritikk - uten at den blir alt for alvorlig.
Stallone spiller utbryterkongen, som ikke et fengsel kan holde på. Det gjør ham til en ganske så spesiell «sikkerhetskonsulent»!
Det meste går etter planene. Inntil han en dag blir sendt til et topp-supersikkert-rømmingsgarantert fengsel, drevet av private entreprenører i samforstand med CIA - et sted der ulike fiender av staten bare kan forsvinne. Ikke bare virker det faktisk rømningssikkert; Stallone får ikke engang mulighet til å trekke seg ut om han vil. Han er overlatt til glemselen og seg selv.
Det vil si: Ikke aldeles, selvfølgelig. Det er her Schwarzenegger dukker opp. Så kan man da lure på: Kan de to herrene utrette mirakler?
Vel, dette er jo en film. Så vi kan ikke utelukke noe...
Samfunnskritikk? Joda; dette er vel knapt nok filmen å vise på kinokveld på Guantánamo, blant annet når en muslimsk samfunnsfiende og gjengleder viser seg å ha heltepotensiale.
Sånn sett.
Samtidig krever jo actionsjangeren sitt av oppbygging og virkemidler, så noe slags misjonering står vi knapt nok overfor.
Gutta, da? Joda, de holder seg i imponerende god og muskeldiger form; anabol pensjonisme, om noe. Det knirker litt her og der. Og smidigheten er ikke den samme som i glansdagene. Men det holder lenge, lenge for en underholdningsfilm som dette.
Den største mangelen er faktisk ikke fysisk: Det man savner aller mest er litt mer humor og verbal kappgang, gjerne med snert av selvironi, fra de to veteranene.
JON SELÅS