SINGEL: ROCK
Bruce Springsteen
«High Hopes»
(Columbia/Sony)
Når du leser dette, svever Tim Scott McConnell på rosa skyer over Grünerløkka, akkompagnert av en særdeles ubekymret versjon av Vidar Sandbecks «Pengegaloppen» og lyden av smellende champagnekorker.
Ikke nok med at Sjefen, selveste Bruce Springsteen, har gitt ut (enda) en versjon av den gamle låten hans fra trioen The Havalinas, «High Hopes» (1990). Den er endog (kursiv) tittelkuttet (kursiv slutt) på Springsteens kommende album, som slippes 13. januar.
Dette er uhørt. Det nærmeste man kommer er da Springsteen «trailet» liveboksen sin fra 1986 med en tolkning av Edwin Starrs Motown-klassiker «War».
Scott McConnell har i mange år vært bosatt i Norge, og ble sist sett som låtskriver for Vidar Busk i Melodi Grand Prix tidligere i år. Han har gitt ut plater med Rockats, The Havalinas og på egenhånd, men er forblitt immun mot stor suksess. Vi må nesten ta for gitt at pengene The Boss nå skjenker ham i julegave, kommer godt med.
Springsteen har tolket «High Hopes» før. På scenen, og på en bortgjemt EP som fulgte med VHS (!)-utgaven av dokumentarfilmen «Blood Brothers» i 1996.
Denne nye utgaven er andre boller, utvidet fra streit rockabillyboogie til en mer ekspansiv, perkussiv affære, som til fulle benytter seg av Springsteens utvidede blåserrekke i et new orleansk «second line»-arrangement.
Gjestegitaristen Tom Morello (Rage Against The Machine) tar også stor plass, og klistrer på en glammete, metallisk wah wah-solo i beste Hendrix-tradisjon. Fraværet av Springsteens faste produsent i senere år, Brendan O'Brien, innebærer at låten ikke blir druknet i detaljer og dilldall (O'Brien bidrar på andre sanger på det kommende albumet).
Det er en god låt, men knapt fantastisk. Hva er det som drar Springsteen tilbake til den - igjen og igjen?
Vel, teksten trykker på en rekke favorittknapper: «Hope», «strength», «love» og «peace». Mannen som bare ønsker seg «a wife and some kids», og som, mot alle odds, velger å løfte hodet i møte med stormen. Den snakker om bønn også, hvilket ikke lenger er Bruce så fremmed. De nyere albumene hans renner jo over av religiøs, eksplisitt katolsk, symbolikk.
Platen som slippes i januar, blir for øvrig noe av en restemiddag: Tolkninger av materiale fra punkæra-band som The Saints og Suicide. Nylig ferdigstilte utgaver av gammelt rusk og rask. Ferske studioinnspillinger av et par mindre kjente Springsteen-originaler.
Denne ganske gode, overrumplende singelen kan således sies å være en talende oppvarmer for det som kan bli Springsteens mest ukonvensjonelle samling sanger.
MORTEN STÅLE NILSEN