Riktignok er det minneverdige scener, både av det muntre og ømme slaget. Tonen er gjennomgående underholdende i dette feelgood-dramaet, som ikke strekker seg utover det ordinære.
Dette handler om vennskapets sterke bånd hos en gjeng som nærmer seg 70.
En er rik og gifteklar, (Douglas) en er nedtrykt enkemann (de Niro), en har et haltende ekteskap (Kline) og en overbeskyttes av sønnen (Freeman). De feiler altså mye, men tar seg sammen når den rike sjarmør endelig skal gifte seg, og det med en dame rundt de 30. Turen går til utdrikningslag i Las Vegas, der utfordringer, misforståelser og bikinikledte damer står i kø.
Dette er «Hangover» der referanser til viagra, prostata og potensielle slag (både hjerne- og knyttneveslag) er omfattende. Tonen gutta imellom er preget av både godhet og gnisninger. Men de gjentagende kløneriene og de repeterende henvisninger til alderdom gjør at samspillet mellom dette stjernegalleriet sjelden letter.
Det virker som om dette høyst kompetente laget ikke er helt tilfredse med hverken rollefigurer eller replikker.
Den som er mest komfortabel i situasjonen er Freeman, som med en ironisk snert gir rollen sin vitalitet.
Ømhetens representant er Mary Steenburgen, som ved moden kvinnerefleksjon tenner både en og to gnister hos gutta, og som ved sitt blotte nærvær penser filmen inn på sporet av verdien av levd liv og at gleden også eksisterer blant folk som har passert de 60.
Sånn sett er dette grei underholdning, som ikke helt utnytter potens og potensiale.
BORGHILD MAALAND