Plateanmeldelse: One Direction - «Midnight Memories»

Per nå er det fristende å referere til One Direction som et «popband» i stedet for «boyband».

Grunnen er at boyband-prefikset er så belastet - og at kvintetten på sitt beste lager poplåter som kan måle seg med det meste.

De er britenes største musikkeksport på evigheter. Førsteplaten «Up All Night», et friskt pust uansett, og især fra en gjeng bronsevinnere i «X Factor», gjorde One Direction til den første britiske gruppen noensinne som tok sin debutplate rett til topps i USA.

Oppfølgeren «Take Me Home» hadde imidlertid store svakheter, og hintet om at dette ville bli enda en historie om manufakturert pop som gikk ad undas fordi noen glemte at det trengs musikalsk kvalitetskontroll også i dette segmentet.

Vel, nå er leksen tydeligvis lært. «Midnight Memories» har ikke bare sjarmen og energien fra «Up All Night» intakt; den er morsommere og har enda et hakk bedre låtmateriale.

Hva er det som er så morsomt da?

Først og fremst det som nå er blitt One Directions varemerke: Ran på åpen gate, fra noen av rockhistoriens største bautaer.

Slik de tok for seg The Clash og Queen på forrige album, går de enda drøyere til verks nå. Si hva du vil, men det krever baller å rappe synthriffet fra The Whos «Baba O'Riley» og slenge det på en låt kalt «Best Song Ever».

Og når resultatet sprudler, er jo alt greit.

Det eksemplet er imidlertid barnemat mot hva de gjør i tittelkuttet, hvis refreng er så snytt ut av nesen på Def Leppards «Pour Some Sugar On Me» at det oppleves som sjokkerende at ingen kreditering står oppført i coverheftet.

Men det låter utmerket.

One Direction nøyer seg ikke bare med å plagiere stadionrock; de vil gjerne robbe en av historiens største kraftballader også. Og slik får Bryan Adams' «Heaven» et nytt liv i deres «You & I».

Knall, den også.

Selv i tredje albumrunde er det forbausende hvor «rocka» One Direction er. Og med tanke på i hvilken grad mainstreampop nå lener seg på hip hop, R&B og elektronisk dansemusikk, er det ikke det minste rart at One Direction skiller seg ut og appellerer til et enormt publikum.

Gitarriffene deres låner både fra syttitallets FM-rock og åttitallets new wave, og det er gjennomgående hektende saker.

Stompende jubelsanger som «Happily» og «Little Black Dress» har også noe uforskammet kjent ved seg, men som på en «mobilen er den nye lighteren»-sak som «Something Great» byr de på euforiske melodilinjer og inderlige sangprestasjoner som bare ikke lar seg krangle med.

Man kan innvende at «Midnight Memories» blir noe liktlydende når man har rundet spor 14. Man kan også innvende at det blir vel mange opplagte «fest, tjoho!»- og hjerte/smerte-tekster etter hvert.

På den annen side er det all grunn til å applaudere noe så sjeldent som et boyband med en klar, egen identitet.

Unnskyld - et popband. Ofte et fordømt bra et.

BESTE LÅT: «You & I»

* Slippes mandag 25. november

I denne dokumentaren møter vi blodfans av guttegruppen One Direction. Vi følger et knippe unge jenter som er besatt av sine pop-helter og får et innblikk i hva det vil si å være en ekte "Directioner".