Philomena er navnet på en eldre irsk kvinne vi møter i denne filmen - ei snill, eiegod dame man ganske nedsettende kan kalle «enkel» med en vond historie i bagasjen. Som ung jobbet hun i et kloster i Irland på 50-tallet og havnet i «uløkka»: Hun fikk barn utenfor ekteskap, og de strenge reglene i klosteret krever at hun oppgir foreldreretten etter å ha opptrådt så «usømmelig». Barnet blir solgt til adopsjon - Philomenas store ulykke i livet.
Judi Dench leverer et nydelig og respektfullt portrett av Philomena - vi tar del i hennes sorg, og vi higer etter en tekopp i lag med denne lille damen. Like god er Coogan. Han spiller den tidligere politiske journalisten Michael Sixsmith, en rimelig snobbete og arrogant sådan. Det er sjelden kjedelig å se britiske «stiff upper lips» på lerretet- og Coogan er en av de desidert beste på å sarkastiske, resignerte avleveringer.
Han fnyser først når han får nyss om Philomenas historie som han avviser som vulgært «Tore på Sporet»-materiale. Men, som den gode journalisten han er vet han når han har en god «story» foran seg. Og filmen om den er også en knakende god «story»! Det hender ikke ofte at man ønsker seg lengre filmer på kino nå for tiden - problemet er oftest det motsatte. Historien i «Philomena» har så mye krutt at den helt sikkert kunne blitt utvidet til en TV-serie, og i tillegg er godt observert britisk klasse-studie. Enn så lenge får man trøste seg med boken filmen er basert på - ført i pennen av Sixsmith selv.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN