Dyktig, om enn ujevn, regissør - Ridley Scott - møter briljant misantropisk forfatter, Cormac McCarthy, i et spesialskrevet manus. Hva kan gå galt?
Absolutt alt, viser det seg. «The Counselor» er et grelt eksempel på hva som kan skje når en filmmaker har så mye respekt for en forfatter, at han aldri tar mot til seg til å si: «Hør nå her».
Det er en ambisiøs film. På overflaten en bevisst tåkelagt historie om en ung, opportunistisk advokat (Fassbender), som lar seg lokke av raske penger og involverer seg med en narkotikasmuglerring.
Men ikke for McCarthy et så simpelt ærend, selvsagt. Nei, McCarthy vil si noe både om narkotikabransjens økosystem (á la «Traffic», 2000) og hvordan valgene våre «skaper en ny virkelighet» (les: får konsekvenser). Om hvordan mennesker dypest sett er et rovdyr, og - i filmens beste monolog - om hvordan sorgen vi føler er en verdiløs valuta.
Scott behandler McCarthys ord som om de var det pureste gull. Han kjæler med den trette symbolikken (sjekk den geparden!), og lar seg ikke en gang lokke til brydd latter av de pinlige sexscenene.
Problemet er at McCarthys ord er alt annet enn gull. OK, så finnes det tilløp her. Det skulle ærlig talt bare mangle. Monologen om sorg er nevnt. Brad Pitts «oneliner» - «Dersom din definisjon av venn er noen som vil dø for deg, da har du ingen venner» - er også minneverdig.
Men stort sett snakker alle til hverandre som om de var deltakere på en kongress for James Bond-skurker. Selv ikke de dummeste karakterene går av veien for å spre om seg med pompøsiteter om sex og eksistensiell tomhet. «Du er kald», sier Javier Bardem til Diaz. «Sannheten har ingen temperatur», svarer Cameron Diaz.
Dette er tanker McCarthy burde ha spart til et annet prosjekt i et annet medium. Den oppstyltede dialogen han har skrevet, har ingenting i et filmmanus å gjøre. Ingen snakker slik til andre mennesker. Aller minst folk som er så tette i nøtta som disse. Selv måtene folk tar livet av hverandre på er utroverdige i denne filmen.
Skuespillerne tar selvsagt McCarthys svulstigheter på det største alvor. Fassbender, som filmens mest naive karakter, kommer seg greit nok ut av det. Men både Javier Bardem (for øvrig ikledd nok en latterlig frisyre - jfr. den mange reiser mer vellykkede McCarthy-filmatiseringen «No Country For Old Men») og spesielt Cameron Diaz er langt ute og sykler.
Sistnevnte, i rollen som meget fatal «femme», har ikke vært mer utilpass siden «Gangs Of New York» (2002). Men begge ligger godt an når neste års «Golden Raspberry Awards» skal deles ut. Brad Pitt er ikke lenger i stand til å spille noen andre enn «Brad Pitt».
McCarthy kan på sin side komme til å gjøre det skarpt ved «Bad Sex Awards»-utdelingen. Manuset renner over av bitter kvinneforakt. Med «The Counselor» kan han ha gått glipp av den - teoretiske - Nobelprisen sin. (Nå gir jo ikke Akademiet prisen til amerikanske forfattere).
Det er en fiasko såpass interessant at den kan være verdt å se én gang, i alle fall for Scott- eller McCarthy-entusiaster. Men ingen tvil om saken: «The Counselor» er en fiasko, nært innpå en katastrofe.
MORTEN STÅLE NILSEN