Brian De Palmas originalfilmatisering (1975) av Stephen Kings novelle er noe så sjeldent som en horrorfilm som oppnådde Oscar-nominasjoner. Den har i alle fall fire-fem scener og øyeblikk som er uforglemmelige.
Så hvorfor har Kimberly Peirce («Boys Don't Cry») følt at vi trengte nyinnspilling? Fordi «dagens ungdom» ikke er i stand til å se på en snart 40 år gammel film? Eller for å gi en kvinnelig regissørs versjon av historien - som i De Palmas utgave er ganske lidderlig? (De Palma, Hitchcock-fan som han er, er en av Hollywoods største voyeurer).
Litt av begge deler, kanskje. I så fall er det merkelig at Peirce' «Carrie» føles så datert, og at hun har valgt å planke de fleste av originalmanusets sekvenser, helt ned til den famøse dusjscenen og de gule gymtoppene.
At mobbingen av tittelens Carrie nå foregår via mobiltelefon og YouTube, er ikke et tilstrekkelig godt poeng. At denne nye «Carrie» har ytterligere et lag ømhet for den unge jentas prøvelser, og at Carrie her oppdager sine telekinetiske evner på et tidligere tidspunkt, og således utvikler en større kontroll og vilje i forhold til dem, er heller ikke noe som monner.
De Palmas film var både en tragedie, en komedie og en satire. Peirce toner ned de operatiske tendensen. Det er spesielt merkbart i Julianne Moores innats som den religiøst hysteriske Margaret - Carries psykopatiske mor. Det er også til å føle på i Peirces relativt sindige bruk av kameraet. De Palmas film var en fargerik lek med filmmediet - «splitscreen», sakte film, gjennomtenkt lyddesign, den berømte «figure 8»-kamerakjøringen i ball/gymsalen. Denne er flat i forhold, og mangler den i sin tid skoledannende avslutningen.
Grace Morentz er brukbar i tittelrollen, om enn monoton. De Palma-filmens Sissy Spacek hadde et mye bredere register - Grace Morentz ser stort sett bare redd ut. Det kan også innvendes at hun simpelthen er for glamorøs til å spille den.
Likevel. Det er ikke noe dårlig forsøk, dette. Det føles bare ikke nytt nok til å rettferdiggjøre sin eksistens. At selve historien fortsatt føles unik, og ualminnelig empatisk for sjangeren, skal imidlertid ingen ta fra «Carrie» - ei heller i denne utgaven.
MORTEN STÅLE NILSEN