Jeg har vært filmanmelder i 25 år, og har sett noen forsøk på å beskrive det ubeskrivelige. Denne filmen er nok den som har lykkes best i sitt tvers gjennom rystende forsett.
Bakgrunnen er denne: Midt på 60-tallet foregikk det en sanseløs drapsorgie i Indonesia, der i alle fall en million mennesker ble drept. Dekket var syltynt: Jakt på «kommunister».
I virkeligheten handlet det om at de militære kuppmakerne systematisk utryddet enhver form for opposisjon og/eller kritikk. I tillegg til at det var sterke elementer av etnisk rensing.
De militære ville helst slippe blod på sine prektige uniformer. De overlot drepingen til paramilitære grupper, som med stor iver og utrolige oppfinnsomhet fant de mest utspekulerte måter å ta livet av folk på.
Folkemord er fakta som har ridd alt for mange steder og tider i verden. Som regel vil morderne gjemme seg.
Ikke her! For hele filmens poeng er at i Indonesia har disse drapsmennene, torturistene og voldtektsmennene fått heltestatus. Deres uhyrligheter er ikke gjemt, de blir stadig lovprist og takket i betydelige kretser, helt til topps i samfunnet; Deres skitne innsats blir av mange betraktet som en historisk nødvendig knusing av en fiende.
Og deres halvmilitære bandittorganisasjon lever i beste velgående den dag i dag.
Så filmen åpner med at gamle «helter» samles. Forehavende er helt åpent: De etter hvert aldrende torturistene blir invitert til å gjenfortelle sin historie. Og dertil å spille ut i ulike tablåer hva de egentlig holdt på med. Med seg selv delvis i bøddelrollen, delvis i ofrene rolle.
Resultatet er blitt en totalt surrealistisk - men dessverre sann - historie om drepingens normalitet og om et samfunn som i maktens egeninteresse har snudd ethvert begrep som humanitet, moral og etikk på hodet.
Filmens tydeligste gjennomgangsfigur, Anwar Congo, var en fattig smågangster og kinobillettør. Gjennom myrderienes «karrieremuligheter» gjorde han det stort; han lever åpenbart i dag et liv som en rik krøsus.
Og han forteller og forteller og gaver dypt i egen fortid, uten noen som helst form for blygsel. Dårlig nattesøvn er det for så vidt av og til. Men han bidrar helt åpent og meget velvillig i historien om seg selv og sine gangstervenner - inntil hver minste kvalmende detalj.
Som gammel kinomann vet han imidlertid at man kan ikke bare dynge på med forferdeligheter; folk må ha pauser. Så det blir innlagt humor, skilderier, dansescener og annet «lett» stoff.
Vet han - og hans medsammensvorne - hva de er med på i denne filmen? Jada, hele tiden. Og av og til siger nok mistanken inn om at dette «helteeposet» kan bli oppfattet som noe helt annet av andre mennesker. Men det stopper dem aldri.
«The Act of Killing» er en helt usedvanlig film. Helt forferdelig, selvfølgelig. Men samtidig uhyggelig interessant, sanseløst skremmende og så intelligent laget at den faktisk også er mulig å se.
JON SELÅS