Det viser han også i denne fortellingen, basert på kona Cocos tegneserie om tre tenåringsjenter far 1980-tallets Stockholm.
Detaljene, både i musikk, bilder, sjargong og levemåte er gode, og de tre jentene bobler av fresk og frekk virketrang.
Problemet er at Moodysson lar de boble over, slik at det blir litt vel mye gnål og mas. Vi snakker her om tre jenter som starter pønkeband med en standhaftig overbevisning om at de skal bli best. Noe som er milevis unna sannheten.
Underveis glimter Moodysson til med sedvanlige gode observasjoner av forholdet barn-voksne, slik han gjorde det i «Fucking Åmål» og «Tilsammans». Han har et bankende hjerte for de unge, og er en varm forsvarer for deres soleklar rett til å opptre annerledes enn det som er mainstream.
De tre jentene i filmen har guts og attitude, og det er fint å følge utviklingen dem imellom; å se hvordan styrkeforholdet varierer. Men en skarpere klo uteblir, den greit underholdende historien surfer stort sett i overflaten.
BORGHILD MAALAND