ALBUM: VISEROCK
Stein Torleif Bjella
«Heim for å døy»
(Oh Yeah!/Sony)
Den skjeggete Ål-mannens solokarriere har vært drevet frem av det opprinnelige og sterkeste sosiale mediet: jungeltelegrafen.
«Heidersmenn» (2009) listet seg inn til de av oss som ikke nødvendigvis er einstøinger, men som godt vet at vi kunne ha endt opp slik. «Vonde visu» (2011) bekreftet at enhver «vanlig» mann har en liten taus «innegubbe» i seg.
45-åringen har i tillegg en liten rocker der inne. Hans tredje album har trommer (Michael Blair, som blant annet har slått på Tom Waits' «Rain Dogs» og Lou Reeds «Magic and Loss») og - i mindre grad - ren fuzzgitar med arketypiske riff fra produsent Kjartan Kristiansen.
Hvilket, rent produksjonsmessig, er forfriskende.
Men disse - i Bjella-universet - mer utradisjonelle grepene gjør at han minner mer om sitt tidligere band enn seg selv. Og Tolv Volt var aldri spesielt interessante utover Bjellas tekster.
Dessuten sliter tekstene anno 2013. Historiene om avstandskjærlighet, bitre heimfødinger og ulike former for selvofring føles som repetisjoner.
Forsøk på nyord som «einvegslove» virker tilgjorte. Karakterene har ikke kommet seg særlig videre siden «Vonde visu» (2011), problemstillingene er de samme. Universet begynner å fylles opp av kloner.
Og muligens det beste eksemplet: vokalen. Tidligere følte man at ålingen satt inni hodet ditt og sang. Nå er han mikset lenger på utsiden, slik alle andre er.
Nå skal det sies at Bjella, selv på en dårlig dag, går i sirkler rundt de fleste andre - og hans unike univers utvides med lyspunkter som nesten-geniale «Taus manns tale» (selvsagt en instrumental), annensingelen «Separate sinn» og den virkelig vemodige bluegrass-sorgen i «Yndlingsengel».
Men om dette vedvarer kan tittelen blir mer selvprofetisk enn den muligens var tenkt.
BESTE LÅT: «Separate sinn»
TOR MARTIN BØE