Ingen tvil om at Johnny Knoxville alltid var det, ahem, «intellektuelle fyrtårnet» i «Jackass»-gjengen. Og helt klart den av dem det var lettest - ja, mulig - å like.
Her får han endog drahjelp av «kredden» til den respekterte regissøren Spike Jonze. Han er involvert på manussiden. Rare greier.
«Jackass Presents: Bad Grandpa» er en pussig hybrid av gammeldags, ikke nødvendigvis god, «skjult kamera»-komikk og elementer av sentimental liksom-fiksjon.
Du trenger ikke å vite noe, men dersom du insisterer, så handler den om dette: Den eldre jødiske herren Irving Zisman, en velsminket og fysisk velkalibrert Knoxville, må reise gjennom et par-tre amerikanske sørstater med unge Billy (sympatiske Nicoll) i passasjersetet. Det har seg nemlig slik at Billys mor, en «crackhore», må i fengsel igjen, og at stakkaren må fraktes til sin slabbedask av en biologisk far.
Dette fernisset av et plot er selvfølgelig utelukkende en unnskyldning for å gjøre det filmen gjør best: Kjøre innom amerikanske småbyer og utsette lokalbefolkningen for «practical jokes». Energien i disse varierer voldsomt. Best er, som alltid, de som involverer bæsj og sex. Noen ting er evige.
Filmens forhold til klisjeene og arketypene vi forbinder med de amerikanske sørstatene, er særs entusiastisk. Det er også muntert og sympatisk. «Dette er gode folk», synes Knoxville å mene, selv om de er tjukke og fulle. Så beviser han det, i måten «the locals» reagerer, med verdighet, på de idiotiske opptrinnene hans på.
Det er en helt utrolig ujevn, ustabil film. Men fullt mulig å le av - høyt og flere ganger.
MORTEN STÅLE NILSEN