Plateanmeldelse: Lady Gaga - «ArtPop»

Man må la seg imponere over Stefani Joanne Angelina Germanottas evner til mangfoldig iscenesettelse.

Kjøttkjolen hennes har egen Wikipedia-artikkel. Hun agerte Marilyn Monroe i Bill Clintons 65-års dag, og over nyttår gir hun ut trivelig kosejazzplate med sviskemester Tony Bennett.

27-åringens nye pop-album har gjennomgått en lang reise. Egentlig skulle det vært ute for snart ett år siden, men har siden blitt utsatt og forskjøvet.

Og nå, like før lansering, hopper manageren siden 2007 av. På grunn av kunstneriske uenigheter.

Tja. Gagas tredje langspiller har muligens færre rene popbangers, mer «Fame Monster» enn «Born This Way». Mindre freak, mer kunst. Noen skritt tilbake. Og flere skritt i en litt annen retning.

For det har ingen «Telephone» eller «Just Dance». Det har en sterkere hybrid av Madonna, Bowie - og selvsagt Grace Jones. Sistnevnte mest på glamkritiske «Donatella», mens «Fashion!» nesten er en kopi av Bowies «Fame» - og, jada, samme manns «Fashion».

Mest interessant musikalsk er «Lana del Rey i New Mexico»-åpningslåten, hvor et westerntema lover å vise jenta bak auraen.

Mens eksplisitte «Sexxx Dreams» med vrien «heard your boyfriend was away this weekend» er nesten Justice-aktig i sin dansegulvvennlighet.

Alt dette gjøres i en salig personligsshetspaltende variasjon av banaliteter og gjennomtenkt mediarefs.

Slik er det nesten i overkant genialt å bruke popkunstmillionæren Jeffrey Koons (han med gullstatuen av Michael Jackson på Astrup Fearnley) som coverdesigner.

Mannen som er kjent for å gjøre kunst av banaliteter har laget en naken Gaga-skulptur med en blå ball mellom beina, plassert mot utklipp fra Botticellis «Venus fødsel» i bakgrunnen.

Det er det perfekte Lady Gaga-coveret.

Hun står frem på «Do What U Want», der «men tankene mine får du aldri»-budskapet styrkes av de innskutt R. Kelly.

Kunstparadokset diskuteres i avsluttende «Applause» («one second I'm a Koons, then suddenly the Koons is me»).

Det er ingen poeng for å gjette hva «Mary Jane Holland» eller «Dope» handler om. Og «You're just a pig in a human body»-linjen på «Swine» er kanskje manifestasjonen av alt dette.

For platen er altfor lang, og gjester som T.I. kunne fint vært droppet. Dessuten kunne krysningspunktet mellom kunst og pop vært vektet tydeligere.

Nå blir det for lite «SE på meg», for mye «se på MEG».

BESTE LÅT: «Applause»