Filmen om Apple-gründeren er en nesegrus, overfladisk fan-affære som ikke kaster nytt lys over noe som helst.
Leste du et par «Slik var hans liv»-artikler da han gikk bort i 2011 har du stort sett fått med deg det meste i filmen sveiper over. Ikke er jeg noen Jobs-ekspert, snarere tvert i mot, likevel var det påfallende mye i «Jobs» som føltes ferdig tygget for lengst. En mytebekreftende film om det gale geniet, uten at vi får vite mye verken hvorfor han var gal eller geni. Mangelen på interessante kilder er påfallende, resultatet tyder på at man verken har fått innpass hos familien Jobs, blant venner, eller hos Apple.
Man er tilsynelatende «modige» og «kritiske» og viser oss Jobs som drittsekken han kunne være: Han sparker folk på direkten i påsyn av alle kollegene, med en småguffen filosofi: Du kan byttes ut når som helst!
Hele veien ligger det under: Jo, men bare se, han kunne gjøre det han Steve, for Steve har rett, og Steve fikk rett! Det er muligens sant det altså, men hvor er motivasjonen hans? Hva er det som driver han til å holde på sånn?
Historien starter med gigantoppturen som var lanseringen av ipod i 2001 før vi går tilbake i tid, til «frika» studiedager med LSD-tripping og kampen mot «systemet som bare produserer system» (Universitetet er bare noe tull!) og jakten på frihet: Hvordan Jobs og Wozniak startet med to tomme hender i garasjen til Jobs: Nerden og visjonæren som skåret ut i papp frisert med «frihetsrock» på soundtracket. Ashton Kutcher kjemper så godt han bare kan i sin første store seriøse rolle. Han ligner kanskje fysisk, men trenger aldri helt forbi imitasjonsstadiet. Komisk blir det når han skal etterligne Jobs' svært karakteristiske lutende gange.
Nesten «silly walks», men det tynne manuset er et langt større problem med «Jobs» enn hva Kutcher er. Et Einstein-portrett vises i åpningsscenen og ved flere andre anledninger filmen gjennom for å fortelle oss at her ser vi filmen om et helt eksepsjonelt geni. Det er ganske langt fra genialt gjort.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN