Dette er et vanvittig sammensurium, men ganske gjennomført underholdende angrep både på publikums sanseapparat og norrøn mytologi.
Så er det da også lite Snorre og desto mer tegneseriegiganten Marvels Comics grep på det hele vi snakker om.
Vi er dessuten inne i andre filmkapittel i en Thor-saga, som startet i 2011.
Bare å forsøke å beskrive handlingen, er noe nær halseløs gjerning (rollespillentusiaster og tegneseriebuffs er allerede orientert). Men la oss si det handler om kampen mellom det forholdsvis gode og det absolutt onde, med astrologiske forutsetninger for de helt store slag, de aller mest fryktinngytende våpen (Thors hammer ikke glemt!), muskelsprengte helter, kritthvite skurker, gigantiske energimasser på flyttefot i en galaktisk oppvisning av hva moderne filmteknikk kan åpenbare.
Sånn sett er det overdoser av sansedynamitt med Thor og Odin og Loke og Frigg i til dels meget fri utfoldelse i et slags Star Wars-univers på stereoider.
Men det finnes også en «vanlig» verden her, et prosaisk London med en skjønn vitenskapskvinne med dragning mot gudeverdenes Thor (og omvendt), samt en bukseløs forvirret professor, som erklæres gal, men som selvfølgelig er den eneste som skjønner hele greia.
Det fortellerteknisk smått geniale med denne «vanlige» verden, er at det blir et tørt, vittig og meget nødvendig avbrudd av de intergalaktiske voldsomheter. Det gjør det mulig å holde ut - og det lager en underholdende miks av det hele.
Det finnes ikke et gram fornuft eller egentlig hensikt i denne filmen. Bortsett fra en TNT-dose fortellerkåthet.
Og slikt kan man jo i høyeste grad la seg underholde av.
JON SELÅS