«Søsken til evig tid» handler om søskenparet Magnar og Odny Kleiva, som bor på en avsides går innerst i en dal på Vestlandet.
Det er et nøysomt og hardt liv, med mye fysisk slit. Men også nærhet til natur, dyr og tilværelsen i det store og det hele.
Det er ingen idyll. Men på mange måter fortellingen om en tilværelse og liv i likevekt. Hvilket, selvfølgelig, kan være meget idyllisk!
Gården og alt det nødvendige tar den tid det tar og gjøres med det handlag et langt liv kan lære. Gledene er tilsvarende. Maten hjemmelaget. Begrepene og minnene lokale. Tidsregningene knyttet til årets strevsomme syklus.
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Vel, det er ikke fritt for likhetspunkter. Men denne filmen er så mye mer; grundigere, langsommere mye mer innholdsrik.
Det virker som vi blir ordentlig kjent med de to. Og de er uendelig lette å like. Og, på mange måter: Beundre. I en stresset og innholdsproppet samtid, er dette en tilværelse av noe helt opprinnelig, noe dypt forstått og akseptert - og kanskje forsonet.
Til gjengjeld beiter hjorten i hagen, kyrne er hengivne, naturen gavmild - når man ikke spør om mer. Og det gjør verken Magnar eller Odny.
På sitt beste er denne filmen en fin og urnorsk meditasjon over et godt, men - for de fleste av oss - totalt fremmed liv. Vi kan likevel føle ekkoet og relevansen: Slik levde store deler av Norges befolkning for ikke mange generasjoner siden.
Som film betraktet er den ørlite vanskeligere, fordi den har et fortellerteknisk problematisk balansepunkt mellom dveling og - tross alt - progresjon. Akkurat der er ikke presisjonen alltid på topp. Og i det minste én setning til om deres ødelagte rygger, hadde ikke skadet. Om de ville snakke om det, da...
Likevel: Her er nok en ny, uventet film-folkeeie på gang. Heldigvis!
JON SELÅS