Først og fremst er det en anledning til å vise fransk films førstedame, Catherine Deneuve, fra en mindre glamorøs side; en sliten restauranteier med ustabile familieforhold. Samtidig er det spor i filmen med klare hilsener til veteraner blant franske filmskapere, og også til Deneuve og hennes mangslungne karriere.
I rollen som Bettie krasjlander hun følelsesmessig etter at elskeren har forlatt henne. Hun legger ut på en ustrukturert reise som involverer mye sigarettrøyking, fyll på bygda, gjensyn med Misse-damer fra 60-tallet; alt mens hun tar hånd om et barnebarn hun knapt nok kjenner.
Det er en upretensiøs og røff tone i Bercots filmspråk i en film som har mye feelgood i seg. Men underveis i den nesten to timer lange fortellingen, blir sidesporene litt mange og i overkant klisjéfylte.
Deneuve og guttungen Schiffman er en artig duo med troverdig substans. På hvert sitt vis finner de ut av hverandre og seg sjæl. For begge handler det om å finne en plattform som gir litt mening i hverdagen.
Men de familiære intriger og forviklinger generelt sett surfer for mye på overflaten til at Betties reise mot et triveligere liv gir mer enn sporadisk engasjement.
BORGHILD MAALAND