SESONGPREMIERE
«Downton Abbey»
Britisk dramaserie i ni deler
NRK1, mandager kl. 21.25
Etter et par dramatiske sesonger preget av forlis, krig og dødsfall, vender «Downton Abbey» i fjerde runde tilbake til stoisk ro.
I åpningssekvensen trår godset frem dystrere enn noensinne. Det er stort, tomt og mørkt. Vi hører en baby gråte - og ser en kvinne forsvinne, før vi igjen befinner oss i på den disige, britiske landsbygden.
Herskapshuset er som en egen rollefigur denne sesongen: Tydelig tegnet i scener filmet fra høy vinkel, som understreker husets rolle som overvåker, og dets tomhet til tross for menneskene i det. Bygningens enormitet står i kontrast til de mange, små tjenerne som iler rundt i den.
Men sesongstarten er ikke først og fremst preget av folk som forsvinner. Det er hullene etter de som allerede har forsvunnet som merkes mest.
Vi er kommet til 1922, og et halvt år er gått siden arvingen til Downton Abbey, Matthew Crawley, kronet forrige sesong med å omkomme i en bilulykke samme dag hans sønn ble født (Når skuespiller Dan Stevens først bestemte seg for å forlate periodedramaet til fordel for tilbud i USA, fikk han i det minste en dramatisk sorti).
Matthew etterlater seg ikke bare en enorm arveavgift som setter alle moderniseringsplanene i fare, men også en mor og en enke kuet av sorg.
Lady Mary er isnet til sitt absolutt kjøligste, referer til sin sønn som «mitt stakkars foreldreløse barn», og sitter stort sett kledd i helsort og stirrer ut i luften med enda sortere øyne. Michelle Dockery leverer noe av sitt beste skuespill så langt med færrest replikker.
Også Marys svigermor er usedvanlig handlingslammet, og deres nærmeste kjemper for å vekke de normalt driftige damene fra sorgens katatoni.
Mye er likevel ved det samme: Kokken Mrs. Patmore frykter å bli erstattet (dermed sprer inntoget av en elektrisk miksmaster skrekk) og Thomas Barrow er fortsatt slu. Butlerne «battler», Jarl Grantham mener fremdeles han vet best når det kommer til godsdrift, og hans mor enkehertuginnens tunge drypper stadig av sofistikert syre.
Manusforfatter Julian Fellowes fortsetter å skildre klassekrasj i imponerende klarhet. Bildene er som vanlig vakre, både når de viser fargeløse «hvermannser» hufsende mellom grå bygninger i ikke spesielt varme vinterkåper, og de rikere tonene i overklassens dype fløyelsfarger.
LES OGSÅ: Anmeldelse av sesong 2 her.
Stemningen og tempoet minner om første sesong. Gjennom den drøyt timelange premieren ligger den store dramatikken i de små detaljene.
Spørsmålet er bare om det holder til å holde verdenssuksessen varm.
Anmeldelsen er basert på første episode.
INGVILL DYBFEST DAHL