KONSERT: Lil Wayne
STED: Oslo Spektrum
PUBLIKUM: Rundt 5500
AKTUELT ALBUM: «I Am Not A Human Being II»
Det er en ganske objektiv sak. Lil Waynes karriere toppet kreativt og kommersielt i 2008 med «The Carter III». Årene etter har vært en vaklende tid for Cash Money-prinsen, med forferdelige album og fantastiske gjestevers. «Nesten utsolgt» er betegnelsen på oppmøtet, men størrelsen til Oslo Spektrum er amputert i forhold til det den var under Jay Z-konserten to kvelder før.
Det er for så vidt snittalderen også. Alkoholserveringen er stengt, logisk nok da brorparten av de oppmøtte er født rundt den tiden Dwayne Michael Carter platedebuterte. Det tyder på at kvelden stort sett vil bestå av hans nyere og, ja, svakere materiale framfor genistrekene fra «The Carter II»
Mac Miller, han hvite fyren i bøttehatt har varmet opp Spektrum effektivt med boom-bap rap. Han er i ferd med å lande settet sitt og introduserer det han sier er favorittlåta hans gjennom tidene, men får instrukser fra bak scenen om å avbryte settet. Snakk om å hoppe av i svingen.
Men vi er her for Wayne. Helst Wayne over beats, men selvfølgelig har han med seg band. Har han glemt det horrible crossover-forsøket «Rebirth»? Rap og rock har vært i desperat behov for skilsmisse, og forholdets problemer eskalerte med det makkverket. Men kanskje han har lært litt da. Nei. Bandet jukker noen harry kraftakkorder som intro.
Plutselig lys. Der står Wayne, i hans noe gremlin-aktige form, på en skateboard-rampe på scenen. Skatere ruller frem og tilbake foran han. Energinivået hans lover godt, og han kommuniserer ufattelig genuint med publikum. Han forteller publikum at det er tre ting som er viktig å vite i kveld: Wayne tror på gud. Wayne er ikke en dritt uten fansen. Og igjen, Wayne er ikke en dritt uten fansen.
Hyggelig sagt. Og salen reagerer. Men dessverre ikke på at bandet dreper drivet til låtene. Hverken «Blunts Blowin'», «John» eller «Rich As Fuck» har nytte av å bli hamret over av et overrocka band. Men det tar seg opp med «She Will» og «Mrs. Officer».
Høydepunktet kommer dog med en enorm overraskelse etter DJ-pausen. Wayne inviterer opp «faren sin», hans mentor og sjef, Birdman til Big Tymers-bangeren «Still Fly» og det nyere Rich Gang-samarbeidet «Tapout». For en gammel fan er det ufattelig rørende å se Birdman og småen på scenen sammen.
Men nok er det likevel ikke. På tross av at Wayne er usedvanlig ydmyk og sympatisk mellom sporene, sporer han av uttrykksmessig. Om han hadde avsluttet settet med den fantastiske «Bitches Love Me», kunne seansen vært endt med et smil. Men så kom den forvirrende harry-rock varianten av «No Worries» og gjenfremkalte apatien.
Weezy, hva skjedde?
SANDEEP SINGH