Bokanmeldelse: Ingar Sletten Kolloen: «Ingrid»

Fra en oppvekst i enkle, men gode kår på Askøy i mellomkrigstiden, og frem til dagens pensjonisttilværelse på Frogner, har Ingrid Espelid Hovig både observert og deltatt i reisen fra nøysomhet til overskudd, fra folkeopplysning til matkunst. Mer enn 300 matprogrammer i NRK har gjort henne til selve symbolet på matens sentrale plass i den norske folkesjela. Med persilledusken som sentralt pedagogisk virkemiddel.

I dag er mat og matlaging omgitt av prestisje og penger, testosteron og jåleri. Annerledes da i de første etterkrigsårene, den gang husmorskolene var helt sentrale i arbeidet med å lære befolkningen om gode og sunne matvarer.

Ingrid Espelid Hovig hadde flere roller i dette opplysningsarbeidet, men selve gjennombruddet kom selvsagt da hun i 1964 innledet sin lange karriere som selve den norske TV-kokken. Etter hvert kom det også en jevn strøm av bøker om mat og matlaging fra hennes skrivemaskin.

Ingar Sletten Kolloen skriver godt og levende om alle faser i Hovigs liv, men underspiller kanskje de mer overordnede, ideologiske føringene som lå under NRKs bevisste satsning på folkeopplysningslinjen på 1960- og 70-tallet. En sosialdemokratisk tankegang som skulle vise seg å passe utmerket for en kvinne med sin bakgrunn i et tradisjonelt Venstrehjem.

Til gjengjeld balanserer Kolloen fint i følelsesregisteret når han forteller om de nære og genuint gripende dramaene i Ingrid Espelid Hovigs privatliv. Broren som ble skutt under krigen, søsteren som ble psykisk syk og mannen hun mistet etter et tragisk kort ekteskap. Bare av og til kommer Kolloens sentimentalitet i veien for selvsensuren.

Det må også være manglende selvsensur fra forlagets side som gjør at boken er utstyrt med hele ti fotografier der Ingrid Espelid Hovigs redaktør og/eller hans mann er med. Akkurat det smaker litt rart.