Midt i sentrum av en forfallen amerikansk storby (det er mange av dem!) kjemper er fattig mor med to jobber for en bedre skolehverdag for sin dyslektiske åtteåring. På samme skole kjemper en tidligere idealistisk lærer - og etter hvert fraskilt mor - om det samme for sin strevende sønn.
Skolen er forferdelig ineffektiv - hvilket, i følge filmen, skyldes det dårlige og latterlig overbetalte lærere, deres rigorøst avtalekjempende lærerlag og et nokså ugjennomtrengelig skolebyråkrati.
Påfallende mange amerikanske filmer for tiden er basert på såkalte "sanne historier", denne visstnok fra et skoleopprør i Los Angeles i 2010. Det avstedkom lovlig adgang for foreldre og lærere til å endre skolene - hvilket denne filmen handler om.
Skolehverdagen er amerikansk og derfor ikke helt gjenkjennelig. Noe verre er filmens antydinger om at det er mulig å oppnå noe i nærheten av mirakler med "quick fix" - her blir filmen meget overfladisk.
Det er dessuten langt fra første gang at amerikansk skolevirkelighet brukes som ramme for romantisk anlagte "quick fixes" - så vi vet hva vi får.
Det eneste som gjør filmen verd å se, tross alt, er de førende damene: Maggie Gyllenhaal og Viola Davies slår sympatisk i gjennom som de kjempende mødre, selv om de så å si er for gode for denne verden. Passelige doser sentimentalitet trekker faktisk i sebar retning.
JON SELÅS