TV-premiere: «Lilyhammer 2».
NRK1, onsdag 21.35.
Alt tyder på at det skal gå verre og verre med vår mafiose venn Frank Tagliano og hans sære galleri av omkringliggende nordmenn.
For én ting er å være på vitnebeskyttelsesprogram fra blodtørstige, tidligere mafiabrødre fra New York. Noe helt annet er å overleve i en iskald norsk provinsby. Kombinasjonen er ikke bra; kulturkollisjonen er fundamental.
Dog: Frank er blitt vant til å holde varmen. Ikke bare er han blitt en slags makt å regne med, han er også blitt tvillingpappa. Slikt krever tilpasning. Og Frank er en tilpasningens mester - av og til.
For eksempel når hans tvillinger omsider blir godtatt til dåpen av Jesus-friken av en prest, og morens forslag til navn på barna er Asbjørn og Asbjørg. Da forstår en amerikanisert internasjonalist at ethvert navn som kan misoppfattes som Assbjorn and Assbjørg, gir kleine fremtidige odds til avkommet. For eksempel i downtown Ny York. Visdom!
Vi har bare sett første episode. Hvori innbakt hundemishandling,Ferrari-påkjørsel av elg, britisk nattklubbraserende hooligangangster, strikkepinner med ekstreme muligheter, khat på hett asylmottak, sex på skrivebordskanten.
Og annet smågodt.
Det er galt, det er skakkjørt, det er både små- og stor-morsomt, med mye tilbakelente, dårlige vitser. Frank selv er like skulderopphengt og underlippefast i sin uperfekthet.
Som TV-serie betraktet, er 2`ern bedre enn den første: Særlig de norske rollene «sitter» bedre. Fotograferingen er stilfull, musikk- og lydbilde er godt. Kort sagt: Det er en mer innkjørt og bedre koreografert kulturkollisjon vi skal bivåne i høst.
Og den internasjonale kultstatusen i denne snodigste norske kultureksport på år og dag, vil kunne bli forsterket - i alle fall dømt ut fra første episode.
JON SELÅS