Bokanmeldelse: Jan Olav Gatland: «Olav Dalgard»

Biografi
352 sider
Kr. 399
Samlaget

Olav Dalgard hadde en fot i arbeiderbevegelsen og en i den radikale målrørsla. Med dette som utgangspunkt ble han en radikal blekksprut og en sentral kulturarbeider og institusjonsbygger helt fra mellomkrigstiden og frem til 1970-tallet.

Med en far som var selverklært fritenker, sosialist og darwinist, var veien inn i det frilynte landsgymnasmiljøet kort for den unge Olav Dalgard. Her møtte han mange eldre forbilder. Blant annet Henrik Rytter, som også var en frifant i dette miljøet.

Dalgard overtok etter hvert Rytters stilling som dramaturg ved Det Norske Teatret. Det var en posisjon han skulle inneha i flere tiår, og han kom dermed til å spille en avgjørende rolle i utviklingen av nye norske dramatikere, men også når det gjaldt å prege den brede internasjonale og moderne orienteringen som etter hvert ble teatrets varemerke.

Dalgard gjorde også en enorm innsats innenfor norsk film, med Arbeiderpartiets sosialistiske opplysningsarbeid som plattform.
Han skrev og anmeldte bøker helt frem til sin død, i aviser som Arbeiderbladet, Dagbladet og Dag og Tid.

Dalgard slapp aldri sitt krav til kunstens sosiale dimensjon av syne, men var for øvrig preget av en vidsynt og tolerant holdning til alt som var nytt.

Hans grundige biograf Jan Olav Gatland har disponert boken om Olav Dalgard delvis kronologisk og delvis tematisk.

Det er et grep som lar seg forstå ut fra objektets mangslungne virksomhet. Men det er også et grep som går ut over den litterære fremdriften.

SINDRE HOVDENAKK