Fleetwood Mac
Oslo Spektrum
Publikum: Ca. 7000
Halvt britiske og halvt amerikanske Fleetwood Mac, en av rockens evighetssagaer, er ikke bandet for spontane innfall og urokråkete improvisasjon.
Showet de kommer til Oslo med har en streng dramaturgi, som det aldri tulles med. Denne dramaturgien er til gjelgjeld ganske pussig. Den består blant annet av lange, surrete taler - Stevie Nicks mange minutter lange «rap» forut for «Without You», og pedagogiske introduksjoner - Lindseys Buckinghams tilsvarende før «Big Love».
De presenterer fremdeles verdens mest bisarre trommesolo, ved verdens høyeste hagegnom. Mick Fleetwoods gutturale gurgling - «are you with me?» - under denne, på en engelsk som høres ut som afrikans, er en forrykt fryd.
Første halvdel av konserten er den mest kontante. I den andre illustrerer de blant annet, i «Gold Dust Woman», hvorfor de ikke er kjent som et «jamband».
Nicks fremkaller de varmeste følelsene. Men det er Buckinghamn som holder showet gående.
Han har en energi som både er guttete og nevrotisk, og ser ut som en «no nonsense» litteraturprofessor. Han er en av de gitarheltene som sjelden får tilstrekkelig kudos for sine heltedåder, og er helt forrykende både på akustisk og elektrisk gitar.
Innsatsen hans på førstnevnte i «Big Love» er en unik blanding av flamenco og countryplukking. Spillet hans på elektrisk - en liten rød gitar som ser ut som et leketøy - er formidabelt elastisk. Han spiller ikke med plekter, men liksom både knipser på og plukker bær mellom gitarstrengene, mens han demper med tommelen. Det er noe både å se og høre.
Han inspireres åpenbart idet en håndfull publikummere parkerer seg stående foran scenen. Unge mennesker (Mac har i lang tid vært høyt skattet i musikknerdmiljøer). Han hopper og stamper litt ekstra, og poserer villig for iPhone-fotografene.
Nicks - selvsagt i flagrende taft og tyll - synger til tider surt, og klarer ikke helt å løfte de krevende balladene. Men hun er som sagt blant venner. Rockens Edith Piaf, med en skjelvende, sørgmodig vibrato.
Høydepunktene er flere. Først en potent «Tusk», et snodig møte mellom jungelrytmer og cheerleaderjanitsjar. Intime, om enn rustne utgaver av to av Nicks' utallige sanger om medsøstre, «Sister Of The Moon» og «Sara». Flosshatten hennes i «Go Your Own Way», Buckinghams glødende gitarsolo i «I'm So Afraid».
Konserten bærer preg av stram isenescettelse. Måten eks-paret Buckingham og Nicks holder hverandre i hendene på når de går på scenen. Måten Nicks snur mikrofonstativet og iakttar Buckigham under «Silver Springs» - en sang skrevet om ham (og muligens tidenes beste singel B-side). De to er ikke uvillige til å gjødsle inntrykket vi har av Fleetwood Mac som rockens fremste romantiske såpeopera.
Også: Måten evighetshippien Nicks holder en liten motivasjonstale - ikke minst til seg selv, virker det som - selv etter at musikken er over. Hun kommer unna med det. Alle her elsker henne.
MORTEN STÅLE NILSEN