Plateanmeldelse: Bjørn Eidsvåg - «Far faller»

Siden august har Bjørn Eidsvågs duett med Kurt Nilsen, «På rett kjøl» spilt seg opp på radiolistene og skapt forventninger til hans nye album. Den lett gyngende, mildt ironiske tonen bærer lite bud om alvoret som preger «Far faller».

Eidsvåg nærmer seg 60 og benytter sin artistiske tyngde og rocka troverdighet til å vitne om livets mørkere sider.

Han er ærlig og byr på seg selv, i reflekterte betraktninger over mennesker som går bort, foreldre som svikter sine barn, om rettroende og selvsikre mennesker som skader, endog dreper i Guds navn, om tvil og savn.

Det merkes at han har vært prest, men nå er det som om troen er i ferd med å fordampe i verdens ondskap og kaos.

Den forkynnende patos har han likevel beholdt, ikke minst når han langer ut mot de skråsikre, som «Gud med liten g».

Sterkest inntrykk gjør han i selvreflekterende låter, for eksempel i tittelsporet, der han synger om å miste sin far. Eller i «Et langt adjø», der tema er tro som falmer.

Albumet er produsert av den svenske sangeren og låtskriveren Tobias Fröberg, som i tillegg til egne utgivelser har jobbet med Ane Brun og Christel Alsos.

Fröberg har tatt mange spenstige valg. Men når han blir for raus med romklangen blir det på grensen til det manierte.

Selv om melodiene er jevnt solide, mangler det linjer som virkelig åpner sinnet og setter seg fast i kroppen.

Derimot gir Eidsvågs solide band mange musikalske godbiter. David Wallumrød byr på noen riktig kresne tangentlinjer, Anders Engen er en kreativ poptrommeslager som utfordrer grooveklisjeer.

Selv om tvilen noen ganger blir for skråsikker og Eidsvåg kunne ha gått en mil til med enkelte av låtene - for eksempel den endimensjonale «Kvinnen» og «Under radaren» som kunne ha trengt et sårere tonefølge - er «Far faller» en ærlig og dristig utgivelse som har mye å by på.

Bjørn Eidsvåg står ikke stille som kunstner, han våger å utfordre sine egne klisjeer og åpne sine innerste, sårbare rom.

BESTE LÅT: «Et langt adjø»