Bokanmeldelse: «Thor Heyerdahl. Mannen og mytene»

Til tross for få eller ingen egentlige nyheter, så er stoffet i seg selv så mangfoldig og tidvis dramatisk at historien om oppdageren Heyerdahls siste 25 leveår uansett blir en spennende og engasjerende leseropplevelse.

Det starter med Tigrisferden i 1977, som fikk sin spektakulære finale da båten ble stukket i brann som protest mot krig, og som et tydelig signal om Thor Heyerdahls stadig voksende miljøengasjement disse årene. Men sannheten er også den at Tigrisferden aldri ble skikkelig avsluttet, og at Heyerdahl langt på vei hadde måttet gi fra seg rettighetene over ekspedisjonen for i det hele tatt å få finansieringen på plass.

Den faglige envisheten og det hissige temperamentet truet mange ganger med å skape store problemer for Heyerdahl i hans siste leveår. Det gjaldt enten arbeidet førte ham til Maldivene, tilbake til Påskeøya, til Túcume i Peru, til pyramidene på Tenerife eller til Kaukasus på jakt etter spor av kong Odin(!) Overalt var det på en eller annen måte letingen etter kulturelle paralleller eller kulturblandinger som drev ham.

Han ville fortelle sin egen historie om menneskenes forflytninger, som hadde skjedd ved hjelp av mestringen av sjøveiene.

Heyerdahl jaktet hele sitt liv på faglig anerkjennelse, men helt til det siste ble han til dels latterliggjort og avvist av det vitenskapelige miljøet. Avvisning opplevde han også blant sin nærmeste og især fra datteren Anette som ikke kunne akseptere hans utroskap med en italiensk kvinne, praktisk talt rett foran nesen på hans norske kone Yvonne. Skildringen av hans forhold til barna, og av forsoningen med Anette på hennes dødsleie, er både følsomt og ærlig løst av Kvam.

Dette tredje og siste bindet om Thor Heyerdahl fullfører et portrett med mange sider: den internasjonale celebriteten med en forfengelighet like grenseløs som hans antropologiske ideer, men også med en fryktløshet som brakte ham opp blant de helt store nordmenn i det 20. århundre.

Det har vært en spennende ferd.