ALBUM: POP
Lorde
«Pure Heroine»
(Universal)
(i salg 28/10)
Popmusikken skriker etter en figur som New Zealands Ella Yelich-O'Connor nå. Lorde, som hun kaller seg, er ung, talentfull, intelligent.
Ikke minst er hun misfornøyd. Sur på sin tids tomhet. Lei av den dødøyde, undertrykkende materialismen som griner mot oss fra hver popvideo.
At en 16-åring føler seg mistilpasset er saktens ingen sensasjon. Men i takt med at popen er blitt overtatt av smilende luddere med bakgrunn fra Disney og «Idol», er behovet for en ung popstjerne kledd i tunge støvler og Madam Mim-gevanter, som leser Sylvia Plath og ublygt kaller seg feminist, blitt stadig mer prekært.
Debatten om hvorvidt Lorde er «autentisk», om hun er for god til å være helt «sann», vil gå sin gang. Det er ikke egentlig så nøye. Det interessante er om alternativet hun representerer, vil finne klangbunn i kulturen.
Det er blitt sagt at Lana Del Rey var den første «Instagram-stjernen». Hele karrieren hennes er én eneste lang, flatterende «selfie» - komplett med permanent «duckface».
Lordes ærend synes å være å ta en kikk bak bildet vi presenterer av oss selv, og måle avstanden mellom regissert fiksjon og mer kompleks virkelighet.
De som har hørt «Royals» vil kjenne seg igjen i de ni andre sangene. Versene bæres på enkle hip hop-beats og perkusjon. Refrengene - klubbmusikk, men introvert sådan - bygges ut med synther, bass og fikse korarrangementer.
Det låter både demoaktig og dramatisk, klaustrofobisk og spartansk. En slags indie-hip hop, eller goth-R & B, ikke milevis unna James Blake eller The XX.
Lorde henter inn elementer fra en rekke dunkle dansemusikksjangere, fra trip hop til dubstep. Lite føles «nytt», men det meste føles «nå». Stemmen hennes bikker tidvis over i det tenåringsgretne. Tekstene er snusfornuftige, og byr på en del tematiske gjentagelser. Hun virker å ha et voksent ego.
«Royals», som i øyeblikket topper Billboard-listen i USA, er klart den mest effektive låten, trass i at «Ribs» er en rikere komposisjon.
Tiden vil vise hvorvidt Lorde er noe mer enn «generasjon alvor»s svar på Tanita Tikaram. Det er uansett grunn til å håpe at «Pure Heroine», tentativ som den er, kommer til å bety mye for dem som trenger den mest.
BESTE LÅT: «Royals»
MORTEN STÅLE NILSEN