Bob Dylan
Oslo Spektrum
Publikum: 7600 (fullt)
Aktuelt album: «Tempest»
Terningkast:
Introen på akustisk gitar, spilt av Stu Kimball i stummende mørke, gir allerede den et lite forvarsel om at noe er forandret. Det er nesten så man kan tro at åpningslåten «Things Have Changed», nå i småspretten country-ditty utgave, er en programerklæring.
Det er den trolig ikke. Men mye er annerledes. Dampveivalsbluesen- og boogien som Dylan har måtte kjempe for å kvekke med på gjennom store deler av 2000-taller, tar ikke lenger så stor plass. Det evinnelige sirkusorgelet hans er gudskjelov parkert hjemme i garasjen. Dylan rører ikke gitaren, hverken den akustiske eller elektriske, og mulighetene hans til å sabotere sin egen solist - Charlie Sexton er tilbake igjen - er således begrensede.
Først står han simpelthen fremme på scenen og bare synger. Og han synger bra! De ertende fraseringene er på plass allerede i første sang - «lake-aah!», «make-aah!». Dylan er ingen vanlig mann. Til og med måten han står på er snodig. Han knikser litt med beina, tar seg stivt til hoftene. Så smetter han bak flygelet for den nokså ubetydelige «Beyond Here Lies Nothin'». Dressen hans er sort, ikke overvettes cowboy-aktig. Bandet er kledd i konservativt grått. «She Belongs To Me» er majestetisk langsom, med skimrende gitarer.
«What Good Am I», fra 1989, er kveldens første overraskelse. Dylan vektlegger «feil» ord på uforlignelig vis. Trykket er ikke « «good» eller «I», men på «am». Det er ikke all verden igjen av stemmen hans. Mange har aldri likt den i det hele tatt (tåper!). Instrumentet er skutt, det er ingen tvil om saken. Hans evne til å bruke det, det som er igjen av det, er imidlertid ikke svekket. Han kan når han vil, og i kveld vil han.
Den dempede, delikate «What Good Am I», med sine gospelklingende piano- og gitarfigurer, setter en standard for kvelden. Jeg har aldri overvært en mer dempet Bob Dylan-konsert. Bandet spiller mykt og følsomt. Selv i en låt som «Pay In Blood», som på albumet er en frådende Stones-rocker med en aldeles blodskutt vokal. I kveld er den tilbakeholdene.
Det er smart. Når musikken er luftig og duvende, kommer Dylans sang til sin rett. Det er mulig å oppfatte ordene, og nyansene i måten de fremføres på. Det var ikke alltid tilfelle da Bar-Bob og bluesbandet hans bråkte som verst i «gamle» dager.
Nå er jo «Duquesne Whitsle» i og for seg nettopp en roadhouse-bluesshuffle med pumpende ståbass. Men den stresser ikke. En helt ny «Tangled Up In Blue» gjør helle ikke det. Teksten blander litt fra originalen, litt fra gjendiktningen fra 1980-tallet og litt nytt. Den er imidlertid ikke særlig spennende rent melodisk.
Dylans fremste tungetrimmer, «It's All Right, Ma (I'm Only Bleeding)», er nå en slags demonisk countrypolka. «All right, I've had enough - huh! - what else can you show me?», synger Bob, og er tilsynelatende så fornøyd med det lille «huh!»'et at han synger tekstlinjen én gang til. Men glemte han ikke ett vers?
Så annonserer han en kort pause. «We'll be right back».
«Mannish Boy»-taktene som innleder det andre settet får meg i et øyeblikk til å tro at vi skal få høre den glitrende sjeldenheten «Marchin' To The City». Men neida. Ikke noe fullt så spennende. Det er «Early Roman Kings», full av hip hop-skryt og hovmod som står for fall. Dylan er igjen plassert bak flygelet.
Lyslyktene tennes i anledning «Simple Twist Of Fate», og gir scenen en stemning av en «front porch» på en varm sommernatt. Det passer bra til denne countryballadeutgaven, som har en tekstlinje jeg ikke har hørt før: «You shoulda met me back in '58». Rimer på «fate», selvfølgelig. Han spiller riktig fint på piano, ofte med én hånd (mens han tar seg til hoften med den venstre). «Summer Days» er lettere, mer jazzete enn på plate - igjen i tråd med kveldens mer åpne, duse lydbilde.
Et av karakteristikaene ved Dylans konserter i nyere år, selv de svakeste, er at han som regel har fremført én - 1 - låt der absolutt alt stemmer. (Sist gang undertegnede så ham her i Oslo Spektrum, gangen før den forrige, var det «Nettie Moore»). I kveld er dreier det seg om, av alle ting, «Forgetful Heart»; en fin, men lettglemt fransk chanson-klingende sang fra et like forglemmelig album («Together Through Life», 2009). Her i kveld er den simpelthen til å grine av nydelig. Dylan synger perfekt, og spiller to inderlige munnspillsoloer. Det er en ett hundre prosent betagende fremføring - et soleklart «terningkast seks»-øyeblikk. Ikke minst idet Dylan runder den av med kupletten «The door has closed forever more / If indeed there ever was a door». Fabelaktig.
«Spirit On The Water» og «Soon After Midnight» forsetter i fint taffeljazzdriv, stykket opp av den mer skjebnetunge banjofolkemusikken i «Scarlet Town». Man hører rusten i stemmen her og der, men han fraserer fremdeles flott og interessert.
«Long And Wasted Years», på mange måter det mest interessante og utypiske kuttet på det hittil siste albumet hans, avslutter på framifrå vis det ordinære settet. Her er det på sin plass å berømme Dylan for fokuset på ferskt materiale. Konserten i går var ingenlunde et «Husker du?» for '68-ere. Sanger fra årene etter renessansealbumet «Love And Theft» (2001) dominerte.
Ja, selv når han ønsker å tilfredsstille de mer tilfeldig nysgjerrige som må være til stede, i ekstrasettet med «All Along The Watchtower» (som låter som det den er, et utspilt pliktløp) og «Blowin' In The Wind» (som nå høres ut som en «outtake» fra nettopp «Love And Theft»), gjør han det i arrangementer som lefler lekent med de arkaiske stilartene han har dyrket de siste 15 årene: «Førkrigsmusikk», pre-rock'n'roll.
En Bob Dylan-konsert blir aldri «perfekt». Han er ikke Leonard Cohen heller (Bob er mye yngre og mer uregjerlig!). Men dette er jammen en av de beste, og klart mest interessante, undertegnede har hatt gleden av å se og høre.
MORTEN STÅLE NILSEN