At det går an å hylle livet og kjærligheten uten at det nødvendigvis kan kategoriseres «livsbejaende» er denne belgiske filmperlen et bevis på. Det er som å få Nine Inch Nail-låten «Hurt» i langfilm, i Johnny Cash sin tapning.
Bluegrass-artisten og bohemen Didier møter den barske tatoveringsartisten Elise: To frihetssøkende sjeler som får barn uten egentlig å ha planlagt det så grundig. Uten at det stopper dem for å falle hodestups for lille Maybelle når hun kommer. Syv år gammel blir jenta diagnostisert med kreft. Fortellingen hopper sømløst frem og tilbake i tid, vi er med over en tidsperiode på knappe ti år.
Mange nedturer å fordøye, men hele veien får vi uventet musikalsk «trøst» av Didier og hans herlig lurvete bluegrass-kamerater. Nederlagene i den lille familien trigger etter hvert spørsmål om tro og tvil hos Didier og Elise: Finnes det noen mening med det hele? Vi lever, og så dør vi, eller? Didier er glødende ateist, og klarer ikke unngå å være ærlig, selv når den kreftsyke datteren fisker etter andre svar.
Usentimentalt på grensen til det kyniske, men ærlig. Elise er muligens mer «på leting». Tematikken er i hvert fall alt annet enn unyansert behandlet. Litt mer keitete løst er et lite sidespor om stamcelleforskning med George W. Bush som syndebukk fra TV-skjermen. Det ødelegger likevel ikke en vond og vakker filmopplevelse - en som vil sitte i lenge.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN